På overflaten er Mord på Orientekspressen en vakker og smakfull hyllest til gamle tiders mordmysterier, basert på Agatha Christies kjente roman og regissert av Kenneth Branagh med en veterans øye for detaljer og stemninger.
Det foregår dessverre ikke så mye under overflaten, slik at det aldri blir så spennende eller interessant som man skulle ønske. Handlingen tøffer av gårde i et tilfredsstillende tempo, men utviklingen er basert på sammenhenger som hovedpersonen tilsynelatende tar ut fra løse luften.
Derfor blir man en passiv tilskuer til Mord på Orientekspressen. Publikum får aldri en reell mulighet til å løse mordgåten selv.
Passasjer blir funnet myrdet
Året er 1934 og detektiv Hercule Poirot (Kenneth Branagh) er på vei fra Istanbul til Calais på den berømte Orientekspressen.
Han har selskap av et dusin medpassasjerer på toget, spilt av blant andre Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Judi Dench, Willem Dafoe, Penelope Cruz og Daisy Ridley.
Et snøras stopper toget i et fjellpass, en av passasjerene blir funnet myrdet, og det blir opp til Poirot å finne ut hvem morderen er før toget beveger seg videre.
Anmeldelse: Wind River er en iskald og beintøff thriller
Kenneth Branagh greier innledningsvis å skildre Orientekspressen som et eventyr i seg selv. Omgivelsene innbyr til drømmer om gammel luksus. Branagh mestrer også hovedrollen som Poirot godt, selv om han må finne seg i å stå i skyggen av David Suchet som Poirot-gestalter.
Resten av rollelista er imponerende, men ingen av dem får særlig mye tid til å gjøre stort utav figurene sine. Det gir likevel filmen en ekstra tyngde som den trenger, for om man ser på helheten, er dette et florlett mordmysterium som føles i overkant trygt og ufarlig.
Utgangspunktet har også en liten svakhet. Hvor sannsynlig er det at noen gjennomfører et planlagt mord på et tog i visshet om at en verdensberømt detektiv er ombord?
Gammeldags og utdatert
Selvsagt greier Poirot å finne spor der ingen spor egentlig finnes. Han ser sammenhenger som ingen andre ser, fordi det er basert på kunnskap som publikum ikke har tilgang til.
Derfor kan historien «overraske» oss gang på gang, fordi det hele tiden kommer frem momenter som er helt nye for oss.
Vi har aldri muligheten til å delta i etterforskningen, og det er nok meningen at vi skal la oss imponere av Poirots skarpe og beundringsverdige intellekt. Det føles som en veldig gammeldags og utdatert ambisjon.
Anmeldelse: Breathe kunne gjort større inntrykk med modigere valg
Mord på Orientekspressen er svært pent filmet, med flere lekre detaljer i kostymer og kulisser. Man får virkelig følelsen av å være med på den klassiske togreisen.
Dessverre er ikke det som skjer på reisen veldig spennende. Når løsningen etter hvert avdekkes, er reaksjonen verdt et skuldertrekk, ikke overraskede gisp.
Da ser man ikke helt den store vitsen med å oppdatere Sidney Lumets bedre filmatisering fra 1974. Branaghs nye versjon er slett ikke uten kvaliteter, spesielt på den visuelle fronten, men har for få gode grunner til å rettferdiggjøre sin eksistens.
