Den chilenske forfatteren og kommunisten Pablo Nerudas flukt fra myndighetene i sitt eget land er utgangspunktet for Pablo Larraíns fiksjonsfilm Neruda.
Den vil kanskje ikke være umiddelbart tilgjengelig for de store publikumsmassene, noe man heller ikke kan forvente av en modig regissør som gjerne vil provosere og utfordre. Larraín har har markert seg som en skarp filmskaper med store ambisjoner i en litt mindre skala med filmer som Stem nei, El Club og Jackie.
I Neruda skildrer han miljøet rundt hovedpersonen og omstendighetene som gjorde ham en viktig og kontroversiell figur. Filmen gir et interessant bilde av både forfatteren og politikeren, men går ikke i dybden av hverken det ene eller det andre, og er mer fiksjon enn biografi. Man kan ikke tro på alt som fortelles her, men dette er absolutt en stilsikker film fra en spennende regissør.
På flukt i eget land
Handlingen begynner i 1948, når kommunismen blir forbudt i Chile, og det blir utstedt en arrestordre på Pablo Neruda (Luis Gnecco). Forfatteren er kanskje det mest kjente og innflytelsesrike medlemmet av Partido Comunista de Chile.
Politimannen Óscar Peluchonneau (Gael García Bernal) settes på saken, og blir besatt av å finne Neruda med en styrke på 300 politimenn. Neruda er plutselig en rømling i eget land, men beskyttes av kommunistpartiets lojale medlemmer i undergrunnen mens de forsøker å finne en måte å smugle ham ut på.
Anmeldelse: The Killing of a Sacred Deer er et surrealistisk drama
Filmen innledes med en fargerik skildring av miljøet rundt Neruda, preget av en kulturelite med ytterliggående meninger og en sterk formidlingsvilje. Den viser også den noe naive holdningen Neruda har til myndighetenes trusler, og en noe nonchalant innstilling til livet på flukt sammen med kona Delia de Carril (Mercedes Morán).
Riktig så interessant blir det når politietterforskeren Peluchonneau kommer inn i bildet, men et stykke ut i filmen blir figuren gjenstand for et fortellerteknisk grep som står i fare for å tippe filmen over i det ufrivillig komiske eller tåpelige.
Hva man får ut av Peluchonneaus plutselige personlighetstvil er avgjørende for hva man synes om manusforfatter Guillermo Calderón og regissør Larraíns kunstneriske valg.
Denne anmelder stusset litt, men når jeg tenker tilbake på filmen, må jeg nikke anerkjennende til viljen til å formidle Nerudas lyriske univers på uventede måter. Dessuten spilles Peluchonneau knallgodt av Gael García Bernal.
Gjør oss fascinerte og forvirrede
En annen ting verdt å merke seg, er det spesielle billedspråket som Pablo Larraín har utviklet sammen med fotograf Sergio Armstrong gjennom flere filmer. Deres bilder er preget av motlys, lave kontraster og utvaskede farger.
Med en historie lagt til sent 1940-tall, kunne man kanskje ha forventet et litt mer tradisjonelt billedspråk, men bruken av lys og skygger gir noen utsøkte scener i denne filmen.
Bildene er akkompagnert av klassiske komposisjoner av blant andre Grieg, Penderecki, Mendelssohn-Bartoldy, Jonny Greenwood og Gavin Bryars, samt original filmmusikk av Carlos Cabezas Rocuant. Det både ser og høres lekkert ut!
Anmeldelse: Daddy’s Home 2 er en meget middelmådig julekomedie
Neruda er en god film som bruker Chiles politiske tumulter noen tiår før Augusto Pinochets statskupp og 17 år lange diktatur som bakteppe, men gir ingen inngående forklaring på Nerudas forfatterskap, selv om man får smakebiter av noen av hans mest kjente verk.
Det er et lite mysterium hvordan den litt vimsete, fjollete og selvopptatte figuren vi ser i filmen er den ordrike mannen bak de sterke, vakre og poetiske verselinjene.
Pablo Larraín lar kontrastene gjøre oss både fascinerte og forvirrede. Neruda er ikke nødvendigvis en sannferdig film, men leker med historiske fakta i en film som vil glede mange og ergre noen.
