Jon Bernthals The Punisher var det beste med sesong to av Daredevil. Nå er han tilbake som hovedrollen i sin egen serie, og dette er det beste jeg har sett fra Marvels serieunivers siden Jessica Jones i 2015.
The Punisher er knallhard, sår, morsom og trist, og har en historie som engasjerer hele veien.
Serien går i klisjéfella ved et par anledninger, men dette er jevnt over svært god underholdning som på ingen måte er for sarte sjeler.
Filmanmeldelse: «Lovløst land» – Barsk nordisk western.
Brutal vold
For du kan ikke ha en ømfintlig mage hvis du skal se The Punisher. Jeg er ganske immun mot blod og gørr på film, men serien har et par scener som var så brutale at jeg nesten ble kvalm – type The Mountain og The Viper i Game of Thrones-brutalt, for deg som har sett, og hørt(!) den skvisen.
The Punisher er imidlertid mer tilbakeholden med volden denne gangen, ikke i råhet, men i mengde. Der Frank Castle var på en rasende drapstokt i blodtåka i Daredevil, er han mer kontrollert denne gangen.
Han holder raseriet sitt stramt i nakkeskinnet, men når det endelig glipper er det en desto mer hardtslående straff som blir utdelt. Det er mer hender og kniv enn skytevåpen denne gangen. Volden er tett på – kroppslig og hemningsløs.
Starter nytt hevntokt
Frank lever under nytt navn i New York. Han har kastet den skuddsikre vesten med den hvite hodeskallen og forsøker å komme seg videre i livet.
Men å drepe alle som var involverte i mordet på familien hans har ikke gjort savnet etter dem lettere å takle. Spøkelsene i livet hans er i høyeste grad til stede og Frank sliter med å leve når de er døde.
I Homeland Security forsøker samtidig agent Dinah Medani (Amber Rose Revah) å avsløre korrupsjon og krigsforbrytelser i forbindelse med drapet på en venn av henne i Afghanistan.
Bevisene leder i retning av den hemmelige spesialstyrken Frank var en del av. En video med inkriminerende innhold har blitt forsøkt begravd av mektige mennesker. Hackeren Micro (Ebon Moss-Bachrach) har forsøkt å publisere materialet, men har i likhet med Frank måttet spille død for å beskytte kone, barn og sitt eget liv.
Når overvåkeren Micro oppdager at Frank fortsatt er i live tar han kontakt for å få hjelp til å hvitvaske seg selv, samtidig som han gir Frank en grunn til å starte et nytt hevntokt.
Serieanmeldelse: «Godless S01» – Den beste serien fra ville vesten siden Deadwood.
Balanserer på kanten av klisjéstupet
Rollefigurene i serien er typer vi har møtt mange ganger før. Du har den eksentriske hackeren, den kalde etterforskeren som ikke tør slippe noen innpå seg, maktmannen som elsker å bli dominert, den sleske damebedåreren og dukkeføreren som trekker i trådene i bakgrunnen.
Den dysfunksjonelle helten/antihelten er jo også en arketyp vi har sett mye til på superheltfronten det siste tiåret. The Punisher tar i bruk en rekke antihelttroper og kunne derfor fort ha blitt bare enda en klisjé på den fronten.
Serieskaper Steve Lightfoot setter imidlertid rollen inn i en større sammenheng. Frank er ikke bare en fyr på hevntokt, han er en krigsveteran som er dypt skadet etter det han har opplevd.
Serien forsøker å være en kommentar på hva krig gjør med deg, og hvordan USA behandler sine veteraner, og jeg synes det fungerer.
Perfekt for rollem
Det hjelper selvfølgelig også på at Jon Bernthal er strålende i rollen. Han er troverdig i alle nyansene av Franks følelsesliv.
Det ville blikket til Frank når raseriet setter inn er skremmende, den dype smerten i fjeset hans når han tenker på familien er hjerteskjærende, og lunheten i de lavmælte latteren hans når mennesket bak volden kommer til overflaten er varmende.
Bernthal er som skapt for rollen og han imponerer meg ved flere anledninger i løpet av serien.
Holder Marvel-universet på avstand
Etter Iron Fist og The Defenders har jeg begynt å bli lei Marvels TV-serier på Netflix. Derfor er det forfriskende at The Punisher har distansert seg noe fra resten av universet, det er så utrolig deilig å slippe mer fjas fra «The Hand»!
Ingen av de andre superheltene dukker opp denne gangen, de blir ikke omtalt, og Karen Page er den eneste rollefiguren utenom Frank som er hentet fra Daredevil.
Siden Frank ikke har superkrefter er dette heller ingen superhelthistorie. Dette er et actiondrama, ispedd en liten dose «buddycop»-humor, som låner fra etterforskningsserien i måten historien fortelles på.
Krysser fingrene for mer
The Punisher er knallhard og god underholdning. Serien kunne har vært et par episoder kortere for å holde spenningsnivået oppe i enda større grad, men jeg henger med hele veien.
Med flere gode skuespillere på laget sammen med Bernthal er det lite som skurrer når det gjelder kjemi og dynamikk mellom rollefigurene.
I tillegg er lydbildet er rått, musikken hardtslående, og jeg legger ikke skjul på at det er dritkult når the Punisher endelig drar frem slegga i første episode, for å hamre litt rettferdighet inn i skallen på en drittsekk.
Uten at jeg har full innsikt i kulissene hos Netflix, sies det at the Punisher fikk sin egen TV-serie kun fordi fansen likte rollefiguren så godt i Daredevil. Selv var jeg blant dem som jublet da nyheten om Jon Bernthal som hovedrolle i egen TV-serie kom. Og når rulleteksten gikk over skjermen etter siste episode i The Punisher, satt jeg og krysset fingrene for at dette ikke er siste gangen vi ser Bernthal som hevneren i TV-ruta.
