The Crown fortsetter å glitre i sin andre sesong med visuell eleganse, britisk tørrvidd, formidable skuespillerprestasjoner og en herlig evne til å bygge smart, og ganske saftig, underholdning av det britiske kongehusets nyere historie.

Sesong to når ikke opp til de samme høyder som sesong en, som hadde personligheter og hendelser som ga dramaet et par historiske indrefileter å jobbe med. En merker hullet etter Winston Churchill, og sesong to har naturlig nok heller ikke det samme tette spenningsdrivet som ga mye av energien til den første etappen av dronning Elizabeths regjeringstid.

Men serieskaper Peter Morgan er en utmerket guide inn i det begivenhetsrike 60-tallet. Gjennom en stram episodisk struktur får han konsentrert og spisset sin historie i flere fengslende kapitler. Her dykkes det ned i så forskjellige ting som spionasjeskandaler, gamle nazihemmeligheter, kostskolens harde kår og prinsesse Margarets utsvevende London-liv. Og vi serveres en nydelig episode hvor Kennedy-paret besøker Buckingham Palace, og hvor ny og gammel adel får målt krefter.

ANMELDELSE: The Crown S01 – Elegant i alle ledd

Det blir møter mellom gammelmodig og moderne adel når Kennedy-paret kommer på besøk til Buckingham Palace. (Foto: Netflix)
Bruker et anspent ekteskap som ramme

Peter Morgan har vært lur og satt opp det tidvis meget anspente ekteskapet mellom prins Philip og dronning Elizabeth som ramme for årene 1956 til 1963.

Kronologien og de røde trådene sitter litt løsere i denne sesongen. Der sesong en var ganske stramt inndelt mellom Buckingham Palace og 10 Downing Street, hopper vi denne gangen mellom ulike sentrale hendelser og møter – hvor hver episode tar for seg hvert sitt tema.

Det er et grep som fungerer godt i en TV-serie på ti timelange episoder. Dette er ikke en periode hvor alt det spennende skjer direkte rundt dronning Elizabeth, og her lar Morgan oss dykke ned i private forhold og politiske konflikter som var med å forme både kongehuset og folks oppfatning av det.

Samtidig mister vi aldri tråden med dronningen og hennes personlige opplevelser. På sitt beste er serien imponerende god til å plukke opp små detaljer, sette dem i bevegelse og avsløre hvordan de utløste avgjørende øyeblikk. En av de beste episodene viser hva som lå bak overgangen til TV-sendte julehilsener fra dronningen – her sys pressehistorie, dronninghistorie og samfunnshistorie sammen med en eleganse og en effektivitet det virkelig svinger av.

Det skal sies at ved å la episodene få sine egne historier, så vil nok personlig smak og interesser avgjøre hvor godt en liker de ulike kapitlene. Jeg er for eksempel mye mer hektet på når det handler om kulturliv, kjærlighet og kald krig enn når den ulykkelige skolehverdagen til en ung prins Charles skal skildres.

ANMELDELSE: Mindhunter – Et fascinerende stykke FBI-historie

Jeg kan ikke nok om britisk historie til å vite hvor serien dikter og hvor den er nøyaktig, men det er ingen tvil om at Peter Morgan og manusforfatterne har tatt seg noen friheter.

De ødelegger aldri “den gode historien” med fakta som ville dempet spenningen, og de er ikke redd for å trykke til på et par av de ømmeste punktene for den britiske kongefamilien. Det antydes og framstilles en del påstander fra rollefigurer som blåser en frisk bris inn i både “skandaleprinsesse” Margarets forhold til ektemannen Antony Armstrong-Jones og prins Philips mulige kjennskap til den politisk ødeleggende Profumo-affæren.

Lengst går serien i å beskrive Englands tidligere konge, Edward VIII, og hans nære tilknytning til nazistene under 2. verdenskrig. Her holder ikke manusforfatterne tilbake når det gjelder beskyldningene som har kommet mot dronningens onkel, og serien går et stykke utover leksikonversjonen.

Men dette er tilskrudd dramatisering av virkelige personer og hendelser – her forsterkes og trikses det litt for å skape underholdning av historien. Og en del av disse scenene er også blant seriens absolutte dramatiske høydepunkt.

ANMELDELSE: The Marvelous Mrs. Maisel – En herlig og sprudlende serie

Ekteskapet mellom Elizabeth og Philip utgjør rammeverket for den amndre sesongen av The Crown. (Foto: Netflix)
Fremdeles min tekopp

Skuespillet er igjen fra øverste hylle når det gjelder å skape medrivende karakterportrett med nyanser og troverdighet. Claire Foy og Matt Smith tør begge gå fullt og levende inn i sine roller. Det gjør at en sesong som tidvis mangler spenning i handling, aldri blir kjedelig i selskap med sitt vertskap.

Jeg merker også umiddelbar glede hver gang Vanessa Kirby, som spiller prinsesse Margaret, dukker opp på skjermen. Og så er det kult for seriefans å få se kjente ansikt som Anton Lesser (Qyburn i Game of Thrones) som statsminister Harold MacMillan og Michael C. Hall (Dexter, Six Feet Under) som John F. Kennedy.

Kostymene, kulissene og interiøret er akkurat så fantastisk og vakkert som det skal være når Netflix åpner lommeboka for å gi oss påkostet britisk epokedrama. Peter Morgan er fremdeles glad i det drygt overtydelige i sine scener. Det er på sitt beste når han lar kameraet gli nedover ikonisk arkitektur for så å vise oss demonstrerende folkemengder, og det er fremdeles på sitt mest irriterende når han igjen regisserer et kortspill for å hamre inn noen symbolske poeng om en fallen konge. Jeg kan også styre meg for noen vel fiffige fortellergrep hvor hopping i tid er ment å gi oss paralleller og oppdagelser som hadde kommet vel så godt fram gjennom bedre miljøskildringer.

Selv om dette er en ujevn 2. sesong, er dette en opplevelsesserie når det gjelder visuell prakt og fascinerende innblikk i en verden som fenger både for de som elsker monarkiets historie og for de som elsker kongelige kjendiser.

For å si det så britisk som jeg kan: Dette er fremdeles min tekopp, og krydret med noen lune julefeiringer er dette en ganske så perfekt adventsserie til de som liker det velspilt, velkledd og vittig.

The Crown sesong to har premiere på Netflix den 8. desember. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene.

Om SERIEN

The Crown

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.