Den franske filmen C’est la vie! er skrevet og regissert av Olivier Nakache og Eric Toledano, duoen bak gigantsuksessen De urørlige fra 2011.
Deres nyeste har allerede blitt en suksess på hjemmebane, der den heter Le sens de la fête (som kan bety noe sånt som «festens mening/betydning/retning»), men det er tvilsomt om den får like stor gjennomslagskraft internasjonalt under den åpenlyse lokkemat-tittelen C’est la vie!
Det er i utgangspunktet en lun og sympatisk komedie, men den har veldig mange figurer og historietråder som manuset sliter med å samle til en sammenhengende historie. Det er også vanskelig å tro på miljøskildringen rundt hovedpersonen.
C’est la vie! er slett ingen katastrofe, men likevel en liten skuffelse etter Nakache og Toledanos forrige fulltreffer.
Anmeldelse: Maze Runner: Dødskuren er den beste i filmserien
Utfordringer i kø
Max (Jean-Pierre Bacri) er bryllupsarrangør i storformat. Nå samler han sine medarbeidere til en stor og ambisiøs feiring i et 1600-talls-slott.
Brudgommen Pierre (Benjamin Lavernhe) er imidlertid en krevende kunde, samtidig som interne intriger i arbeidslaget og praktiske utfordringer på slottet dukker opp som perler på en snor.
Det handler blant annet om den overivrige sangeren James (Gilles Lellouche), den late bryllupsfotografen Bernard (Nicky Marbot), kelneren Julien (Vincent Macaigne) som har en forhistorie med bruden Héléna (Judith Chemla), samt en luskende herre med stresskoffert som kanskje er fra Arbeidstilsynet.
Anmeldelse: Margot Robbie spiller strålende i I,Tonya
Dette er en komedie basert på virkelighetsnære situasjoner og problemstillinger. Det er likevel litt vanskelig å tro på utgangspunktet.
Filmen later som om Max er en stram, fin og profesjonell mann i sin beste alder, men han virker å være en dårlig bryllupsarrangør, til tross for at det forsøksvis skapes et inntrykk av at han jobber på øverste hylle, kjenner alle i bransjen og er høyt respektert.
Det virker lite troverdig, all den tid han mangler oversikt, tar store sjanser, tyr til rare nødløsninger og stadig setter folk til jobber de åpenbart ikke har noen forutsetninger til å gjøre.
Dette er selvsagt flisespikkeri, men dette kunne kanskje vært en bedre komedie dersom utgangspunktet for eksempel var at hovedpersonen hadde ramlet inn i rollen som bryllupsarrangør ved en total feilkobling, med påfølgende katastrofale resultater.
Anmeldelse: Call Me By Your Name – vakkert og gryende kjærlighet
Glatt og overfladisk
Det legges opp til mange søte forviklinger i filmen, men de blir aldri særlig mer enn små, episodiske innslag som ikke rekker oppnå noe spesielt stort emosjonelt nivå.
Flere av figurene oppdager kjærligheten underveis i historien, men det er filmromantikk av det glatte og overfladiske slaget. Situasjonskomikken er også av den slappe sorten, slik at den kraftigste reaksjonen i kinosalen i beste fall blir småhumring.
C’est la vie! er pent filmet, med dyktige skuespillere i nydelige omgivelser, men manuset mangler skarpe kanter, historien har svak fremdrift og humoren er stort sett fraværende der det nok var ment at latterdørene skulle åpnes for fullt.
