Den fjerde filmen i grøsserserien Insidious har undertittel The Last Key, og har i likhet med sine forgjengere ingen originale og nyskapende ideer å komme med.
Dette er fremdeles A4-skrekk av den enkle sorten, som likevel har noen kvaliteter å skryte av, som en krypende ekkel stemning uten overdreven bruk av såkalte «jump scares».
Det beste er likevel at elskelige Lin Shaye, en av amerikansk skrekkfilms ukronede dronninger, igjen får breie seg i selve hovedrollen som spiritisten Elise.
Insidious: The Last Key er kanskje standardvare, men det er faktisk forfriskende at en grøsser myntet på et yngre publikum har ei bestemor i fokus.
Må konfrontere barndommens demoner
Denne historien er lagt til før handlingen i de to første Insidious-filmene, av åpenbare grunner for de som har sett dem, og er i likhet med film nummer tre en prequel.
Den starter med scener fra den skremmende oppveksten til den unge Elise, som bor i et hus ved et fengsel for dødsdømte, og plages av hyppige syn av henrettede sjeler.
Over femti år senere blir hun oppringt av husets nye eier, Ted Garza (Kirk Acevedo), med bønn om hjelp. Elise (Lin Shaye) tar med seg assistentene Specs (Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson) tilbake til hennes hjemtrakter for å konfrontere barndommens demoner i både bokstavelig og overført betydning.
Samtidig får hun muligheten til å gjenopprette den brutte kontakten med broren Christian (Bruce Davison) og hans døtre Melissa (Spencer Locke) og Imogen (Caitlin Gerard).
Anmeldelse: Rett vest har praktfullt skuespill i en litt for tynn historie
Det er fremdeles Leigh Whannell som står for manus, men regien er gjort av en person som er ny i serien, nemlig Adam Robitel (The Taking).
Dette er hans andre spillefilm og han viser seg som en rimelig kompetent formidler av skrekk og uhygge. Det beste han gjør, er noe han IKKE gjør, nemlig å rope «bø!» annethvert minutt, som flere andre skrekkfilmregissører har en tendens til å gjøre.
Ja, det er øyeblikk her som er ment å få deg til å skvette, men Robitel lar heldigvis historien fortelles i et tempo som lar den mørke atmosfæren bygge seg gradvis opp, noe som resulterer i et vedvarende ubehag som kler filmen godt.
Vekker sympati og medfølelse
Som tidligere antydet, er filmens beste ingrediens Lin Shayes hovedrolle. 74-åringen er et kjært gjensyn for mange fans av amerikansk sjangerfilm etter biroller i blant annet A Nightmare On Elm Street, Critters, The Hidden, Extreme Prejudice og Last Man Standing.
Insidious-filmene har gitt henne mer spillerom enn hun har vært vant til, og hun tar godt vare på muligheten. Hun gir historien en varm menneskelighet gjennom rollen som Elise, som spesielt vekker sympati og medfølelse siden man kjenner figurens skjebne fra den første Insidious-filmen.
Her har hun igjen selskap av medhjelperne Specs (Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson), og dynamikken mellom dem fungerer bedre nå enn i de forrige filmene, der de to klovnene var litt krampaktige komisk innslag.
Anmeldelse: En fantastisk kvinne er en nydelig og vond film
Insidious: The Last Key er basert på kjente elementer fra skrekksjangeren, og tar ingen sjanser på å prøve ut noe nytt.
Den er likevel effektiv i sine forsøk på å skremme, selv om historien etter hvert sklir ut i en nesten lattervekkende konfrontasjon med en demonisk skapning, som så absolutt kunne vært skapt bedre. Det lukter «man in suit» lang lei av det som skulle vært et skremmende høydepunkt.
Insidious: The Last Key har noe å fare med for skrekkfilmfans, men ikke nok til å lokke nye kinogjengere til sjangeren.
