Every Day , basert på boka med samme navn fra 2012, er en ganske frisk, men også tradisjonell og småklissete romantisk tenåringsfilm som scorer sine plusspoeng på et litt fiffig premiss.
16 år gamle Rhiannon (Angourie Rice) forelsker seg nemlig i A. En ånd/sjel/personlighet som våkner opp i en ny kropp hver dag. Sånn omtrentlig alder og område er stort sett den samme, men om A blir gutt eller jente, tynn eller tykk, singel eller i forhold – det er helt vilkårlig. Kreativt nok, men også ganske konstruert for å lage amerikansk forstadsfeelgood.
*Spoileradvarsel – Herfra og ut avsløres det mer om handlingen og hvordan mytologien i Every Day virker*
ANMELDELSE: Norske byggeklosser – treffer noe tidløst
Dypper bare tåa ut i problemstillingene sine
Rhiannon og A møtes da A en dag våkner opp i kroppen til Rhiannons kjæreste Justin (Justice Smith).
De tilbringer en fantastisk dag på stranden, men dagen etter har magien forsvunnet. Justin husker ikke noe av dagen i forveien, og er sur fordi han mistet treningen.
Så begynner Rhiannon å møte flere jevnaldrende, både gutter og jenter, som søker henne, passer på henne og stryker henne over kinnet. A har nemlig forelsket seg for første gang. Slikt er jo utfordrende når en er på konstant rullering mellom kropper, og etter en serie uheldige omstendigheter, bestemmer ånden seg for å fortelle sin elskede hvem A er.
Every Day byr på en del interessant tankegods. Spørsmål rundt hvem man forelsker seg i, hva en forelsker seg i og hva en vil godta for å leve med den en elsker ligger langt framme i tematikken, som også åpner opp for spørsmål rundt kjønn, identitet og ansvar for å gripe inn i medmenneskers liv.
Dessverre har ikke Every Day rom for å la hverken publikum eller rollefigurene dyppe mer enn tåneggelen ned i de problemstillingene. Filmen er skoleflink i å vise fram mangfoldet i sitt lille tankeeksperiment, hvor hverken kroppsfasong, hudfarge, kjønn eller handikap spiller noen særlig rolle for de forelskede, men filmen føles likevel aldri modig eller særlig relevant. Og vanskelige spørsmål får aldri komme i veien for den brede feelgoodunderholdningen.
Regissør Michael Sucsy har laget en sånn type film hvor regn betyr trøbbel og værskiftene kommer før vendepunktene. En film som er omtrent like opprørsk og provoserende som en nesepiercet tenåring fra øvre middelklasse. Og til tross for frigjorte perspektiver underveis, så er det jaggu like, hvite, vakre og heterofile barn som får leke best til slutt også i denne filmen. Det er ikke noe problem i seg selv, men i en film som tar opp, og spiller på, den tematikken, så blir det påtagelig.
ANMELDELSE: Black Panther – Original nok til å fortjene sin egen plass i Marvel-rekka
Artigst å se «alle» spille A
Enten det er snakk om en magisk postkasse, kjærlige spøkelser eller kroppsbytter – jeg kan kose meg mye med den tårevennlige subsjangeren vi kan kalle «hva om» innenfor romantiske sofafilmer. Men da må rollegalleriet gripe og fiksjonstroverdigheten holde.
Der lugger det litt for Every Day på begge fronter. Hvis jeg legger mye godvilje til, så går A-mytologien sånn 2/3-dels opp, men det blir en del småskurr. Spesielt når det gjelder hvem som husker hva og hvordan omgivelsene og alle personene A besøker forholder seg til besøket i etterkant.
Rhiannon er også en litt for flat rollefigur. Hun har sine problemer med familien, og er tydeligvis ikke i et særlig lykkelig forhold med Justin. Men hennes tilværelse kommer aldri ordentlig til live. En småkrangel med mor her, en peptalk med far der og litt sutring over at navnet er for likt Rihannas er ikke nok til å komme under huden på vår hovedperson.
Da er det artigere å følge A på sin ferd gjennom et etter hvert ganske omfattende rollegalleri. Det er spennende å se hvordan en rollefigur blir til og vokser i nyanser når den spilles av minst 15 ulike skuespillere.
Det er ikke alle variantene som bærer personligheten like godt. Men det er her Every Day er på sitt beste. Jacob Batalon (Spider-Man: Homecoming), Nicole Law, Lucas Jade Zumann og Owen Teague (Bloodline) er blant skuespillerne som gir oss de mest minneverdige tolkninger av A. Her kombineres filmens tematiske styrker (for det har filmen absolutt) med noen herlige små øyeblikk av lunhet og utstråling.
