Jeg vet hvem du er bruker øde natur, blodig symbolikk og forsvunne barn til å skape uhygge på den Islandske landsbygda.
Her kombineres flere sorgtunge handlingstråder sammen i en overnaturlig krim som både prøver å skremme og trekke oss inn.
Filmen, som er basert på Yrsa Sigurdardóttirs bok med samme navn, har noen fiffige fortellergrep, og det høstes mye gysende stemning fra forblåste kystlandskap. Men i filmversjonen er historien slapt bygd opp rundt et svakt rollegalleri, og spenningen sløves av at filmen repeterer sine skrekkelement til det kjedsommelige.
ANMELDELSE: Stella Blómkvist – Et frisk krimpust fra Island
Gamle synder, ferske dødsfall
Et mystisk selvmord, hvor en 70 år gammel kvinne har fått skamfert ryggen med religiøse symboler, setter legen Freyr (Jóhannes Haukur Jóhannesson) på sporet av en 60 år gammel forsvinningssak.
Freyr er selv i sorg etter at sønnen hans forsvant sporløst for tre år siden. Og han synes stadig han ser en ung mann som prøver å veilede han i etterforskningen.
Samtidig følger vi trekløveret Katrín (Anna Gunndís Guðmundsdóttir), Garðar (Thor Kristjansson) og Líf (Ágústa Eva Erlendsdóttir) som har reist ut til et forlatt fiskevær for å pusse opp og bo i et gammelt hus. Et sted med forbindelser til selvmordet som Freyr etterforsker.
Skuespillertrioen i det øde huset leverer svakt sjangerspill over et klassisk trekantmotiv. Og mellom en stadig jakt på mobilsignal og et gravkors som aldri ligger i ro, klarer ikke filmen å gi noen særlig god bakgrunn for at disse menneskene har valgt å reise sammen ut i ødemarken.
Det mangler rett og slett driv i både rollegalleri og handling i denne filmatiseringen. Med unntak av Jóhannes Haukur Jóhannesson i hovedrollen, blir figurene anonyme og pregløse. Og etterforskningen av den makabre forsvinningssaken mangler både intensiteten og finessen i avsløringene som trengs for å fenge som krim.
Blir aldri skummel
Regissør Óskar Thór Axelsson viste med den ferske advokatserien Stella Blómkvist at han har et lekent blikk for konvensjoner og en vilje til å prøve nye ideer i godt opptråkkede sjangerspor.
Den lekenheten er det dessverre lite av i Jeg vet hvem du er. Brautende lydeffekter og enkle lommelyktbaserte «jump scares» er hovedbestanddelene i filmens visualisering av det overnaturlige. Som også lener seg vel hardt på skrekklisjeer om ondskap som stammer fra en streng kristen oppvekst.
Og selv om kulissene og naturlandskapene er nær perfekte for en real krimgyser, så får Axelsson lite ut av både de religiøse motivene, den underliggende blodtørsten og det menneskelige dramaet.
En smart løst sisteakt gir filmen et løft, men Jeg vet hvem du er blir aldri mer enn en seig dramakrim kledd opp i middels skummel skrekkdrakt. Den fester seg hverken i hukommelsen eller i ryggmargen.
