The Looming Tower har vært en av seriene jeg har gledet meg mest til i 2018.

Serien er basert på den Pulitzer-vinnende boka The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11 av Lawrence Wright, som på grundig vis tar for seg Al-Qaedas fremvekst og den ganske så tragiske informasjonskrigen mellom FBI og CIA som gjorde 11. september mulig.

Med en rolleliste som inkluderer personlige skuespillerfavoritter som Jeff Daniels, Alec Baldwin og Bill Camp, og en handling som planter kilen rett inn i nervesystemet til det amerikanske etterretningsapparatet, så har The Looming Tower ingrediensene til å skape en drivende god dramatisering basert på opptaktene til en av moderne histories kraftigste terrorhandlinger.

Og selv om ikke alle mine forventninger innfris etter de to første episodene, det lugger blant annet litt når vi følger hovedpersonenes privatliv, så er dette en serie som sitter som en rød stift i korktavla når vi beveger oss blant byråer og agenter. Dette er også en serie som kan gi innsikt og vekke publikums nysgjerrighet for å forstå mer av dagens komplekse og polariserte fronter mellom vestlige demokrati og radikale islamister.

Topp 10: Seriene vi gleder oss til i 2018

Tahar Rahim er karismatisk og god som den kløktige og samvittighetsfulle FBI-agenten Ali Soufan.(Foto: Amazon Prime Video, Hulu)
Holder FBI og CIA i fokus

Det er den interne kampen mellom FBI og CIA som blir vår inngang inn til denne historien. Tekstplakaten før første episode forteller oss at The Looming Tower er en dramatisering av virkelige hendelser, og der den virkelige John O’Neil (Jeff Daniels) får lede an for FBI, har serien diktet opp den umiddelbart usympatiske professoren Martin Schmidt (Peter Sarsgaard) for å sammenfatte CIAs arrogante holdning overfor sin føderale byråbror.

Kjernen i denne konflikten er at FBI ville samle bevis, arrestere og stille ansvarlige terrorister, deriblant Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri, for retten. CIA derimot mente at informasjon er en viktig valuta som mister sin verdi i det den blir loggført som bevis, og at veien for å bli kvitt Al-Qeada er overvåking, hemmelige oppdrag og eliminering.

Denne grunnleggende uoverenskomsten gjorde at de to byråene ikke delte informasjonen de satt på. Noe som fikk tragiske følger.

ANMELDELSE: The Post – Historiske øyeblikk for ytringsfriheten<

Serien starter i 1998, i en periode hvor Al-Qaeda for alvor begynner å røre på seg. Vi henger mye i dresstunge kontorlandskap, men følger også en del av de sentrale skikkelsene blant terrororganisasjonens medlemmer og sympatisører samt de internasjonale agentene som jaktet dem.

Miljøskildringene er kjappe, men effektive, og vi blir raskt kjent med flere sentrale steder og skikkelser. Her er The Looming Tower god på å bruke spenningsseriens fortellerstil og sjangerkonvensjoner til å lage personlige og intense konfliktlinjer. Og et manus fullt av røff og handlingsdrivende dialog, gjør at det blir både underholdende og lett å følge med i det komplekse spillet som foregår i stadig skiftende omgivelser.

ANMELDELSE: Homeland S07 – Går for god gammel spionspenning

Mennene bak terrorangrepene blir ofte holdt på en armlengdes avstand i begynnelsen av The Looming Tower. (Foto: Amazon Prime Video, Hulu)
Savner mer bakgrunn for Al-Qaeda

Serieskaperne Alex Gibney og Dan Futterman lener seg naturlig nok mye på Lawrence Wrights bok og research. Wright er også med som produsent på serien og her er kule replikker og spennende detaljer plukket rett fra boken og gjengitt med stor nøyaktighet.

Det gir troverdighet til serien, selv om vi merker raskt at dette er en historie som er tilpasset TV-seriens behov for tydelige rollefigurer, emosjonelle bånd og gjennomgående personkonflikter.

Jeff Daniels rollefigur vil nok for mange framstå som en ganske karikert FBI-leder. Men virkelighetens John O’Neil, slik han beskrives i Wrights bok, er en antihelt akkurat så drøy, sleivkjeftet og full av mafiastil, at Daniels tolkning egentlig ikke oppleves så langt unna en sannferdig versjon.

Da er det verre med den fiktive Martin Schmidt som i Peter Sarsgaards skikkelse blir dratt forbi O’Neils overdrevne personlighetstrekk. CIA-professoren framstår som en bøllete skolegutt som sutrer, konspirerer og virker mer opptatt av å få O’Neil i trøbbel med læreren enn å gjøre jobben sin. Et slikt grep gir saftige konfrontasjoner mellom de to kamphanene, men kan også slite på seriens troverdighet.

Rollefiguren jeg får mest sans for i seriens oppbygging er den kløktige og samvittighetsfulle FBI-agenten Ali Soufan som spilles glimrende av Tahar Rahim (Profeten). Han gir nyanser til seriens religiøse konfrontasjoner og jeg liker måten de bygger opp hans rollefigur som sentral i det som brygger opp til å bli en brutal moralsk dom over spesielt CIAs veivalg utover i episodene.

Det som skiller serien mest fra boken, er fraværet av den grundige og komplekse beskrivelsen av bakgrunnen og sammensetningen av dem som endte opp med å utgjøre Al-Qaeda i tiden fram mot millenniumsskiftet. Det gjør at enn så lenge, så blir Osama bin Laden og de radikale islamistene ganske stereotypiske representasjoner av muslimske terrorister.

En av bokens store styrker var at den gikk bak dette forenklede inntrykket og viste fram hvem de ulike islamistene var, hvor de kom fra, hvordan de levde og hvordan USA ble bin Ladens nyttige satan. Jeg håper virkelig serien får plass, og tar seg mer tid til den delen av historien utover i sine 10 episoder.

The Looming Tower har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime Video i Norge den 01. mars. Denne anmeldelsen er basert på to av ti episoder.

Om SERIEN

The Looming Tower

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.