The Death of Stalin

I denne sorte komedien viderefører britiske Armando Iannucci den politiske satiren som han har perfeksjonert i serier som The Thick of It og Veep.

Historien er basert på maktspillet som settes i gang når generalsekretæren i det sovjetiske kommunistpartiet dør i 1953. Virkelighetens omstendigheter er bekmørke, men filmen avkler de historiske hovedpersonenes maktbegjær, feighet og løgnaktighet.

The Death of Stalin er ikke laget som en latterfest, men er en skarp og presis satire som skildrer politisk absurditet på en særdeles underholdende måte.

Mange vil fylle maktvakuum

Filmens første del understreker akkurat hvor stor makt Josef Vissarionovitsj Stalin (Andrew McLoughlin) har i Sovjetunionen, og hvor enormt stor fryktbasert respekt hans undersåtter har for ham.

Når han uventet dør, oppstår det plutselig et maktvakuum som opptil flere i kommunistpartiets sentralkomité ønsker å fylle, blant andre Khrusjtsjov (Steve Buscemi), Berija (Simon Russell Beale), Malenkov (Jeffrey Tambor) og Molotov (Michael Palin).

Utfallet er godt kjent. Det er ikke sikkert det forløp akkurat slik Iannucci forteller det, men det er likevel hoderystende humoristisk å se filmens versjon av hvordan det kan ha gått til.

The Death of Stalin er basert på den franske tegneserien La mort de Staline av Fabien Nury og Thierry Robin, og det er all grunn til å mistenke både filmen og dens kilde for å ta seg store kunstneriske friheter med de historiske fakta.

Armando Iannucci skal imidlertid ha sagt at han faktisk har tonet ned virkelighetens absurditeter for å gjøre filmen mer troverdig. Det er likevel nok igjen. Det tilfeldige maktmisbruket man ser her er surrealistisk. Uskyldige blir beordret drept i hopetall rett etter Stalins død, ofte bare fordi man var på feil sted til feil tid.

Sentralkomiteens medlemmer går bokstavelig talt over lik for å fremme egne agendaer. Og de snur kappen etter vinden for å styrke egne posisjoner, blant annet bitende skildret i en sekvens der sentralkomiteen skal stemme over saker som avgjør veien videre. Dette er altså politikk i ekstremversjon.

Paralleller til vår egen tid

Persongalleriet er stort og saftig, med langt flere figurer enn de som allerede er nevnt. Blant annet dukker Rupert Friend og Andrea Riseborough opp som Stalins uforutsigbare barn, Olga Kurylenko som en opprørsk pianist og Jason Isaacs som den hardbarkede feltmarskalk Zjukov.

På toppen av rollegalleriet troner Steve Buscemi som den joviale, men farlige Khrusjtsjov, Simon Russell Beale som den iskaldt beregnende Berija og Jeffrey Tambor som den maktutfordrede Malenkov.

Felles for samtlige skuespillere, er at ingen prøver å spille russere, men fremfører all dialog med den dialekten de har. Det gir hele filmen et teatralsk preg som er med på å understreke det absurde i historien som utspiller seg.

The Death of Stalin er en politisk farse som det nesten ikke skulle være lov å le av, når man tenker på de menneskelige lidelsene som ligger bak hendelsene den er bygget på.

Likevel er det tidvis ubetalelig morsomt når grådige motiver hos smålige menn i mektige posisjoner blir avslørt. Den har også klare paralleller til det politiske landskapet i vår egen tid som gjør filmen smertelig aktuell.

Armando Iannucci befester med dette sin posisjon som en av samtidens skarpeste satirikere. The Death of Stalin fortjener et politisk bevisst publikum med sans for sofistikert humor.