Menneskers kamp mot store naturkrefter har resultert i god film før fra den islandske regissøren Baltasar Kormákur. Everest fra 2015 handlet om kampen mot fjellet. Dypet fra 2012 handlet om en manns forsøk på å overleve et skipsforlis. Og nå er han tilbake i det våte element.
Adrift er basert på en virkelig hendelse om en seilbåt i nød i Stillehavet. Det er en spennende skildring av en tilsynelatende umulig situasjon, med godt skuespill av Shailene Woodley og Sam Claflin i hovedrollene.
Selv om man har sett bedre versjoner av lignende scenarioer, som Ang Lees Life of Pi og J.C. Chandors All is Lost med Robert Redford, er Adrift kompetent utført, og gir publikum ny frykt for åpent hav kombinert med en pirrende eventyrlyst.
Hardt vær i Stillehavet
Filmen starter når Tami (Shailene Woodley) kommer til seg selv i en kaotisk kahytt full av vann midt i Stillehavet.
Seilbåten har åpenbart vært i hardt vær, og er uten seilmast og motorkraft. Året er 1983, så de har heller ingen avanserte navigasjons- eller kommunikasjonsmuligheter.
Tami gjør noen kjappe reparasjoner, heiser et improvisert reserveseil og starter en lang ferd mot en uviss redning sammen med sin hardt skadde kjæreste Richard (Sam Claflin).
I flere tilbakeblikk ser vi hvordan de møttes, hvordan kjærligheten oppsto mellom dem og hvordan de fikk oppdraget med å føre den flotte seilbåten fra Tahiti til San Diego.
Anmeldelse: Charlize Theron gjør en sterk prestasjon i Tully
Historien fortelles altså ikke kronologisk, et velkjent filmgrep som har en god effekt også her. Innledningen gjør publikum nysgjerrige på hva som har skjedd, hvem båtens mannskap egentlig er og hvordan de har havnet i denne situasjonen.
Det store spørsmålet er selvsagt hva som har skjedd med båten, noe Kormákur og manusforfatterne Aaron Kandell, Jordan Kandell og David Branson Smith er smarte nok til å gjemme som et dramatisk høydepunkt mot slutten av filmen.
De sparer også på informasjon som setter tidligere hendelser i nytt lys. Dette er smart historiefortelling som kanskje ikke er nyskapende, men den er absolutt velfungerende.
Spektakulære stormsekvenser
Filmer om mennesker i havsnød gir ofte en enkel, men effektiv dramatisk nerve, fordi man umiddelbart forstår hva som står på spill, og hvilke odds figurene står overfor.
At filmen er basert på en virkelig historie, gjør beundringen desto større over viljestyrken og snarrådigheten som utvises, samtidig som historien viser troverdige kontraster i situasjoner med motløshet og dødsangst.
Filmens tilbakeblikk forsøker å gi store drag av dyp romantikk, men denne delen av historien virker ganske konvensjonell og rutinepreget.
Både Tami og Richard fremstår som sympatiske mennesker med en bagasje som delvis forklarer måten de har valgt å leve på, men dette blir likevel ikke helt den hete, medrivende filmromansen som Kormákur kanskje har forsøkt å skildre.
Anmeldelse: Solo: A Star Wars Story er dessverre ikke en spesielt god Star Wars-film
Adrift gjør meg nysgjerrig på et annerledes liv, fri fra A4-rutiner, tacofredag og gullruta. Samtidig er filmen et varsko på hva man i ytterste konsekvens kan risikere når man leker med naturkreftene.
Den er flott filmet av veteranfotograf Robert Richardson, kjent for sine mange samarbeid med blant andre Oliver Stone, Martin Scorsese og Quentin Tarantino. Baltasar Kormákur er kanskje ikke helt oppe på disse mestrenes nivå ennå, men han viser seg igjen frem som en regissør av internasjonalt format.
Everest er nok en enda bedre mann-mot-natur-film, men Adrift har en gjennomgående nerve, noen spektakulære stormsekvenser og gode hovedroller av to sympatiske skuespillere som aldri overdriver det emosjonelle, hverken i glede, frykt eller sorg.
Husk redningsvest, og kanskje et lommetørkle!
