Deadpool 2 er en verdig oppfølger til den forfriskende og herlig drøye originalfilmen fra 2016.
Ryan Reynolds får igjen spille på sine småvulgære styrker og underholder stort som den replikksterke, referansesterke og tidvis selvskadende antihelten.
Som actionfilm i superheltsjangeren er ikke dette blant de mest spektakulære og magekriblende. Men dette er først og fremst humor, og regissør David Leitch (Atomic Blonde, John Wick) har stappet filmen med så treffsikker og kreativ gladvold at Deadpool 2 ender opp med å bli en av filmene jeg har ledd mest av på kino i år.
ANMELDELSE: Deadpool – Morsom og bitende sjangersatire
Nye depresjoner, nye muligheter
Det er en tungt deprimert Deadpool (Ryan Reynolds) vi møter i starten på film nummer to. Jeg skal ikke avsløre så mye om hvem, hva og hvorfor, men hans X-Men-venner Colossus (Stefan Kapicic) og Negasonic Teenage Warhead (Brianna Hildebrand) prøver i hvert fall å muntre han opp ved å rekruttere han til mutantenes superlag – så han kan gjøre noe godt med livet sitt.
Det går selvsagt ikke etter planen, men vår rødkledde venn får noen nye bekjentskaper, som igjen gir han nye fiender. Og lei av moralske begrensninger, så starter han sin egen superheltgjeng – X Force.
Med det så utvides denne ganske så joviale superheltsatiren til å inkludere alle de småteite tingene som kanskje burde skje oftere når superhelter samles på superlag. I tillegg til at Reynolds og kompani får rikelig med anledning til å kødde masse med gjengen rundt Professor X.
En kan selvsagt bemerke at selv om en film vitser med hvor tynt manuset er til tider, så endres egentlig ikke det faktum at manuset er litt tynt til tider. Som i førstefilmen så oppleves historien litt enkel, og den har ikke det organiske drivet som kjennetegner de beste actioneventyrene. Men Deadpool 2 kommer unna med det meste – godt hjulpet av sjarm og grovhet.
ANMELDELSE: Avengers: Infinity War – En massiv mastodont av en superheltfilm
Sånn en toer skal være
Jeg synes dette er en oppfølger som både opprettholder kjerneverdiene, lever opp til forventningene og klarer å overraske. Manuset til Ryan Reynolds, Rhett Reese og Paul Wernick tar vare på det beste fra originalen og har nok kreativitet til å beholde stilen, tonen og vitseformen uten at det blir slitt.
Selv om det gjentas mye fra originalfilmen, så gjør kombinasjonen av Reynolds i verbal storform og en regissør med et raffinert blikk for kroppslig morsom vold dette til en toer som gleder stort.
De nye ansiktene vi møter er også kule. Måten Deadpool 2 lander sitt superlag på er rett og slett nydelig. Josh Brolin er stødig som gryntende hardhaus, og Zazie Beetz (Atlanta), i rollen som Domino, tilfører både dialogsnert og karisma.
Jeg blir jo ikke mindre begeistret når jeg pepres med referanser til alt fra Rick and Morty til Thanos. Ikke alt treffer blink, og det kan sikkert bli slitsomt mye nikking til popkulturen for enkelte, men for meg er dette ganske perfekt krydder til den sjangerleken som er Deadpool 2.
