Filmfestivalen i Cannes (NRK): En svensk film har gjort stort inntrykk på verdens største filmfestival. Gräns deltar i sideprogrammet Un Certain Regard, og er litt av en opplevelse!

Her gjelder det egentlig å vite lite om hva som skjer i filmen, annet enn at det dreier seg om tolleren Tina (Eva Melander) som har et litt spesielt utseende og evnen til å sniffe seg frem til nervøse smuglere.

En dag møter hun Vore (Eero Milonoff), en reisende som også har et litt spesielt utseende, samt noen andre egenskaper som gjør ham litt annerledes. Det blir et møte som på finurlig vis velter om på Tinas verden.

Filmen er regissert av svensk-iranske Ali Abassi, og basert på en historie av John Ajvide Lindqvist, forfatteren som er mest kjent for La den rette komme inn.

Gräns morer og overrasker på uventet vis, og turnerer både sort humor og alvorlig tematikk på en overbevisende måte. Dette er en av de beste filmene i Cannes så langt.

LES: Penélope Cruz ble forsøkt lurt til å gjøre nakenscene

Wiktor (Tomasz Kot) og Zula (Joanna Kulig) i “Cold War” (Foto: Festival de Cannes)
Lidenskapelig kjærlighetshistorie

En polsk film i sort/hvitt i hovedkonkurransen er den store favoritten til å vinne Gullpalmen etter filmfestivalens første dager. Den har Cold War som engelsk tittel og er regissert av Pawel Pawlikowski.

Han imponerte mange norske kinogjengere med sin forrige film, Ida, som var kunstferdig filmet i sort/hvitt i et smalt format. Årets Cannes-bidrag er filmet med samme teknikk, bare med litt mindre ekstreme utsnitt, og er en lidenskapelig kjærlighetshistorie med 1950-tallets Polen, Berlin, Jugoslavia og Paris som bakteppe.

Wiktor (Tomasz Kot) leder et team unge sangere og dansere som fremmer etterkrigstidens nasjonalisme med fremføringer av polsk folkemusikk. Han innleder et forhold til en av sangerne, den unge og energiske Zula (Joanna Kulig), men kjærligheten blir satt på prøve når han hopper av til Vesten og hun ikke tør bli med.

Fantastisk skuespill, nydelig foto, vakker musikk og en historie som har evnen til å berøre gjør Cold War til nok en filmatisk nytelse fra Pawlikowski.

LES: Asghar Farhadi: – Jeg fokuserer på det vi har til felles

Penelope Cruz og Javier Bardem spiller i åpningsfilmen “Everybody Knows” på filmfestivalen i Cannes. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Nært og intenst familiedrama

Den iranske regissøren Asghar Farhadis Everybody Knows åpnet festivalen. Når man er kjent for sterke dramaer som Nader og Simin – et brudd, Fortiden og Forushande – The Salesman, er det større risiko for at forventninger ikke innfris, men selv om dette kanskje er en av hans svakere filmer, er den fremdeles god.

Everybody Knows er et nært og intenst familiedrama om gamle forhold, relasjoner og hemmeligheter som avdekkes etter en dramatisk hendelse i et bryllup.

Skuespillerne er flinke, og det fotografiske er utsøkt, men filmen bruker veldig lang tid på å bygge opp stemning og atmosfære. Så lang tid at man begynner å lure på hvor Farhadi vil med alt dette.

Senere får historien visse melodramatiske grep som tærer på tålmodigheten. Derfor blir det ikke full klaff for Everybody Knows, men den er fremdeles verdt å oppleve på kino.

LES: Anmeldelsen av Everybody Knows

Beshay (Rady Gamal) får følge av Obama (Ahmed Abdelhafiz) i”Yomedinne” (Foto: Festival de Cannes)
Egyptisk roadmovie

Den egyptiske filmen Yomedinne tar i bruk roadmoviens kjente sjangergrep og bruker dem til å fortelle en varm og sympatisk historie om et knippe mennesker langt nede på rangstigen langs Nilens bredder.

Beshay (Rady Gamal) har bodd i en koloni for spedalske siden han ble forlatt der som barn. Nå er han rundt 40 år og legger ut på en reise sørover i landet med esel og kjerre for å forsøke å finne familien sin og få svar på hvorfor de forlot ham. Med på reisen får han selskap av Obama (Ahmed Abdelhafiz), en barnehjemsgutt som er tett knyttet til Beshay.

Det er en jevnt over god film med forventede møter med ulike mennesker og utfordringer underveis, men historien blir dessverre også for enkel og naiv i perioder, samt at det er tydelig at skuespillerne aldri har spilt før.

Samtidig er hovedrollen besatt på grunn av at skuespilleren faktisk har en spedalsk lidelse, og han er slett ikke uten sjarm og utstråling, så det er forholdsvis lett å tilgi regissør A.B. Shawky for filmens svakheter.

LES: Lars Von Trier er tilbake i Cannes etter bannlysingen

Mike (Roman Bilyk) og Natasha (Irina Starshembaum) i “Leto” (Foto: Festival de Cannes)
Rock på russisk

Den russiske musikkfilmen Leto er laget av Kirill Serebrennikov, mannen bak Disippelen (2017). Dette er en historie om rock, kjærlighet og vennskap i Leningrad på starten av 1980-tallet, da undergrunnsrocken i byen blomstret, inspirert av blant andre David Bowie, Lou Reed og Led Zeppelin.

Vi følger veteranen Mike (Roman Bilyk) og hans kjæreste Natasha (Irina Starshembaum), som begge lar seg interessere av den yngre og talentfulle låtskriveren og gitaristen Viktor (Teo Yoo).

Regissøren har filmet i glitrende sort/hvitt i et generøst bredformat, og har lagt ned mye arbeid i å visualisere den musikalske gleden. Blant annet brukes animasjon til å jazze opp enkelte låter, litt som de innledende strekene i videoen til Take on me.

Det energiske filmspråket river publikum med, samtidig som det delvis dekker over det faktum at historien som fortelles er veldig tynn.

Kirill Serebrennikov kunne forøvrig ikke reise til Cannes. Han sitter nemlig i husarrest i Russland, anklaget for korrupsjon. Hans støttespillere anklager på sin side russiske myndigheter for å gjøre dette i et forsøk på å tie andre Kreml-kritiske røster i Russlands kulturmiljø.

LES: Cate Blanchett: – Gullpalmen må gå til en film som har alt

Aids-syke Jacques (Pierre Deladonchamps) møter Arthur (Vincent Lacoste) i “Sorry Angel” (Foto: Festival de Cannes)
Fransk aids-film

I fjor var den franske aids-filmen 120 slag i minuttet en av de som fikk best mottagelse i Cannes. Like god er nok ikke årets franske aids-film, Sorry Angel, men regissør Christoph Honoré har laget et sjarmerende drama om forfatteren Jacques (Pierre Deladonchamps) og hans mange forhold.

Når han nå blir stadig sykere, møter han unge Arthur (Vincent Lacoste), som gir ham en siste sjanse til å oppleve den store kjærligheten. Filmen handler ikke først og fremst om aids, men om mennesker og hvordan man oppretter kontakter, relasjoner, vennskap og forhold gjennom ulike innfallsvinkler og med ulike motivasjoner.

Deladonchamps og Lacoste spiller strålende i hovedrollene, og er omgitt av et sympatisk persongalleri som ikke nødvendigvis gjør alt riktig, men vil dem vel.

Mads Mikkelsen spiller mannen som må forsøke å redde seg selv i “Arctic” (Foto: Festival de Cannes)
Mads Mikkelsen er god i Arctic

Arctic vises utenfor konkurranse i Cannes, men er verdt å nevne, fordi Mads Mikkelsen spiller en sterk hovedrolle i en sjangerfilm som gjør mye riktig.

Dette er en overlevelsesfilm med lite dialog, og et enkelt utgangspunkt: En mann er strandet i Arktis, og må velge mellom å holde seg i en relativt trygg leir, eller legge ut på en farlig ferd mot en mulig redning.

Filmen er full av alle utfordringer du kan tenke deg i isødet, som storm, stup, bresprekker, isbjørner, kulde, snø, forfrysninger og matmangel.

Regissør Joe Penna har et godt blikk for detaljer, og forteller historien på en økonomisk måte som gjør at filmen aldri blir kjedelig eller uinteressant. Dessuten er Mads Mikkelsen som alltid severdig, og bærer filmen effektivt på sine skuldre.

Regissør Eva Hussons “Girls of the sun” antas å være en Gullpalme-kandidat. (Foto: Festival de Cannes)
Flere filmer på vent i Cannes

Dette er altså noen av filmene som har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes så langt. Det er mange filmer som ennå ikke er vist i hovedkonkurransen før Gullpalmen deles ut lørdag 19. mai.

Det stilles blant annet forventninger til Eva Hussons Girls Of The Sun, som handler om en kvinnelig kurdisk kriger som kjemper for å ta tilbake kontrollen over landsbyen som ble overtatt av ekstremister.

En annen mulig favoritt er The Wild Pear Tree av Nuri Bilge Ceylan. Den handler om den aspirerende forfatteren Sinan, som forsøker å skrape sammen penger for å utgi sin første bok, men sliter med farens gjeld.

Under The Silver Lake av David Robert Mitchell er også en film som det stilles forventninger til. Mitchell er nemlig mannen bak It Follows, skrekkfilmen som ble en suksess da den ble vist i Cannes i 2016.

I Under The Silver Lake spiller Andrew Garfield en mann som blir fascinert av en forsvinningssak og prøver å løse den sammen med kameraten sin, spilt av Topher Grace.

Et siste stalltips: At War av Stephane Brizé. Denne filmen handler om industriarbeidere som forsøker å redde jobbene sine når ledelsen vil legge ned.

Vincent Lindon spiller hovedrollen, en fransk veteran som vant Gullpalmen i Cannes i 2016 for hovedrollen i Markedets lov, også den regissert av Stephane Brizé.

Gullpalmen deles ut lørdag 19. mai.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.