Truth or Dare er den verste formen for skrekkfilm – den rene og pene som er vasket og skrubbet for genuine grøss utover det som er trygt å servere et svært ungt kinopublikum.
Denne filmen har nemlig siktet seg inn mot aldersgrensa PG-13 i USA, mens i Norge må man være 15, fordi vi ikke har en tilsvarende aldersgrense. (12-14-åringer kan imidlertid se filmen på kino om man har med seg en foresatt).
Det er ikke den eneste grunnen til at filmen er veik og tannløs, for det finnes nok av eksempler på skikkelig skumle PG-13-filmer (The Ring, Forbannelsen: The Grudge, Insidious, Lights Out, Drag Me To Hell).
Her er også idé og utførelse skuffende svak, med et tåpelig manus og personlighetsløse skuespillere. Truth or Dare er dessverre bortkastet bruk av min og din tid.
Forbannet spill
Litt om handlingen: Hva gjør en amerikansk vennegjeng på ferietur i Mexico når baren stenger? Jo, de blir selvsagt med en tilfeldig fyr på langtur til et nedlagt og falleferdig kloster for å spille nødt eller sannhet.
Det viser seg at spillet fører med seg en forbannelse som setter deltagerne i utsatte posisjoner og dreper den som skulle nekte å være med.
Olivia (Lucy Hale), Markie (Violett Beane), Lucas (Tyler Posey) og resten av deres vennegjeng blir forfulgt av spillet når de reiser hjem, og må forsøke å finne de som satte det hele i gang for å få stoppet det.
Anmeldelse: Ghostland er en fiffig skrekkblanding
Filmens introduksjon av persongalleriet og deres utfordringer slukker dessverre håpet om å bli skikkelig skremt. Man merker nemlig instinktivt at dette er en film fra en lavere divisjon enn de som vanligvis når norske kinolerret.
Regissør Jeff Wadlow (Kick-Ass 2, True Memoirs of an International Assassin) har riktignok et brukbart grep på det tekniske, og fotograf Jacques Jouffret (The Purge-filmene) imponerer med noen flotte krankjøringer, men manuset surfer på slitne klisjeer om forbannelser som går fra person til person.
I så måte kan filmens overordnede historie minne om It Follows, men Truth or Dare har dessverre ikke en prosent av den filmens originalitet og stilsikkerhet.
Anonyme fjes
Rollene er trolig besatt etter skuespillernes utseende, ikke deres evne til å tilføre figurene tyngde og troverdighet. Lucy Hale, best kjent fra rollen som Aria i serien Pretty Little Liars, er et ganske sympatisk bekjentskap, men er omgitt av anonyme fjes.
Jeg kjeder meg i selskap med disse pene, glatte og uinteressante menneskene, og bryr meg lite om hva som skjer med dem.
Når noen faller fra, av årsaker man skal få lov til å oppdage selv, er det vanskelig å føle stort annet enn lettelse, fordi det skrumpende persongalleriet antyder at det kanskje ikke er så lenge igjen av filmen.
Anmeldelse: Avengers: Infinity War er en massiv mastodont av en superheltfilm
Truth or Dare kunne ha reddet seg inn med noen skikkelig grusomme skrekkeffekter, noe handlingen gir flere gode anledninger til. Dessverre feiger filmen ut gang på gang, fordi man altså har siktet mot en lav aldersgrense i USA.
Det mest brukte grøssergrepet blir derfor noen digitalt forvridde ansiktsuttrykk som dukker opp hver gang en av figurene blir tvunget til å spille «nødt eller sannhet». En av figurene sier at det ligner et forskrudd Snapchat-filter, og det er nøyaktig slik det ser ut. Det er en creepy effekt de første par gangene, men ikke de neste 20.
Truth or Dare er derfor en film du trygt kan ignorere.
