Ryktene viser seg å være sanne. Hereditary føyer seg inn i rekken av nye og intelligente skrekkfilmer som It Follows, Get Out og The Babadook.
Heller ikke her handler det om enkel skremselstaktikk, men om å føre publikum gradvis dypere ned i galskapen, med flere foruroligende tegn, ubehagelige antydninger og illevarslende indikasjoner, før handlingen bryter ut i demonisk dramatikk av ypperlig slag.
Sentralt står også sterke skuespillerprestasjoner fra Toni Collette, Gabriel Byrne og Alex Wolff i hovedrollene, samt regissørdebutant Ari Asters effektive bruk av mørke rom, trapper, hjørner og loft. Hereditary er en av årets skumleste og smarteste grøssere!
Mystiske hendelser etter dødsfall
Moren til Annie (Toni Collette) dør. Mannen Steve (Gabriel Byrne), sønnen Peter (Alex Wolff) og datteren Charlie (Milly Shapiro) blir vitne til hvordan Annie sliter med sorgprosessen.
Vi forstår etter hvert at mor-datter-forholdet var anstrengt. I kjølvannet av dødsfallet skjer det mystiske ting som kaster nytt lys over morens liv og hvordan hun har påvirket Annie.
«Hereditary» betyr arvelig, og snart får denne arven også konsekvenser for de andre familiemedlemmene.
Anmeldelse: Love, Simon er en søt high school-film som godt kunne vært mer rocka
Om du synes at denne handlingsbeskrivelsen var noe vag og uklar, er det gjort med hensikt. Det lønner seg å ikke vite for mye før du ser Hereditary.
Ari Asters manus gir aldri vekk mer enn akkurat den informasjonen som du til enhver tid trenger for å forstå at det skjuler seg noe ubehagelig rett under overflaten. Av og til blir man sittende og undre på hva det egentlig var som nettopp skjedde.
Det er prisverdig at filmen utfordrer publikum til å gruble over sammenhenger og at den makter å bryte med forventninger om handlingsforløp. Hereditary har noen satans gode overraskelser på lur som er vanskelige å forutse.
De forferdelige bildene blir med deg hjem
At Toni Collette er en god skuespiller, vet vi fra før, blant annet i en annen skummel film som heter Den sjette sansen. Her gjør hun en strålende og utmattende rolle som gjør det tydelig at Annie sliter med bagasje, men at det også lurer noe ubehagelig i hennes psyke.
Gabriel Byrne er en effektiv kontrast som den trygge, lune mannen som forsøker å beholde en slags normalitet i en familie i unntakstilstand. Alex Wolff spiller en bevegende rolle som en ungdom i en stadig mer utsatt posisjon, mens nykommer Milly Shapiro skaper sympati for Charlie med hennes karakteristiske utseende og sørgmodige personlighet.
Ellers er det fornøyelig å se Ann Dowd i en viktig birolle. Veteranen har gjort seg bemerket som bestyrerinnen Lydia i HBO-serien The Handmaid’s Tale. I Hereditary spiller hun en helt annerledes rolle, nemlig en hyggelig dame som Annie blir kjent med via en samtalegruppe for etterlatte.
Anmeldelse: Hayao Miyazakis Kikis budservice skaper fremdeles magi i kinosalen
Hereditary har en marerittaktig utvikling der grensa mellom det naturlige og overnaturlige viskes ut. Det kan tenkes at noen vil synes handlingens omgang med det okkulte blir litt for mye av det gode, kanskje til og med litt tåpelig, men den er fullt på høyde med det beste i sjangeren.
Filmen forsøker ikke å få deg til å skvette i tide og utide, men lar heller ubehaget komme krypende inn fra mørke hjørner av kinolerretet og gjennom publikums egne forestillinger om hva som skjer i ytterkanten av bildet.
Noen ganger overlater Hereditary absolutt ingenting til fantasien, og disse forferdelige bildene blir med deg hjem, også etter at du har lagt deg og slått av lyset. Kanskje spesielt da!
