Er du Carrie, Miranda, Charlotte, eller Samantha?

Spør en kvinne som var tenåring eller ung voksen på 90-tallet, og du får sannsynligvis et svar.

Enten det var da Miranda gjemte seg da hun så eksen sin på gata, da Charlotte ikke hadde lyst til å gå ned på kjæresten, da Carrie var utro mot Aidan, eller da Samantha hadde kjærlighetssorg – det var alltid ett eller annet med Sex og singelliv du kunne kjenne deg igjen i.

6. juni er det 20 år siden serien begynte å rulle på den amerikanske TV-kanalen HBO. Og siden vi så Carrie spankulere langs New Yorks gater i Manolo Blahniks for første gang, har Sex og singelliv påvirket hvordan en generasjon kvinner, meg selv inkludert, snakker om sex.

Undertegnede har sett hele serien en rekke ganger, og i likhet med mange andre er dette en serie jeg kommer tilbake til. Selv i 2018 er dette en serie som har holdt seg – delvis.

Sexpositivisme

Sex og singelliv var i sin tid grensesprengende for hvordan den ga oss innblikk i kvinners sexliv og for hvordan den tok kvinners problemer om kjærlighet og sex på alvor.

Gjennom fire rollefigurer som representerte hvert sitt ytterpunkt fikk vi se kvinners seksualitet og følelsesmønster fra ulike synspunkt, både på godt og vondt.

Carrie og venninnene hennes var med på å gjøre kvinners seksualitet til noe positivt, og ga oss et språk for å snakke om sex med vennene våre.

Serien viste at også kvinner kan ha selvtillit på soverommet og at et aktivt sexliv ikke gjør deg til hore. At Miranda ublygt hyllet vibratoren sin og at Samantha kunne bruke en hel ettermiddag på å tilfredsstille seg selv, hjalp til med å normalisere onanering og sexleketøy for kvinner. Dette var noe det var greit å snakke om.

At serien gjerne tilnærmet seg slike temaer med humor og glimt i øyet trakk til side tabuet som lenge hadde tilslørt denne delen av kvinners sexliv.

Fortsatt relevant

Men det var ikke bare sexen som gjorde Sex og singelliv så bra. Det er de mellommenneskelige relasjonene som gjør at vi stadig vekk vender tilbake til serien.

Problematikk og følelser knyttet til alt fra kjærlighetsforhold og familie, til sykdom, ensomhet, vennskap og selvbilde er tidløse temaer som gjør at vi fortsatt kjenner oss igjen i det Carrie og jentene har å stri med.

Jeg er sikker på at mine venninner ikke er de eneste som fortsatt referer til Sex og singelliv når vi snakker om sex og forhold.

«Jeg følte meg som da Carrie måtte være med Aidan på hyttetur», og «jeg er akkurat som Miranda når det kommer til å snakke om følelser», eller kanskje «skulle tro jeg var helt Samantha!»

Det er ingen tvil om hvilken TV-serie som må på hvis du har kjærlighetssorg, hvis du har behov for en serie med stormende kjærlighet, eller med sterkt vennskap, eller hvis du bare har lyst å grine litt.

Tidvis pinlig utdatert

Men det er ikke alt som har holdt seg. Selv om vi fortsatt snakker om de samme tingene i dag, er det elementer ved Sex og singelliv som gjør litt vondt å se på i 2018. Og da snakker jeg ikke bare om hvordan Carrie konstant bryter den fjerde veggen i seriens første sesong (det fungerer overhodet ikke!).

Sex og singelliv er i stor grad er en serie for hvite, heterofile kvinner. Rollegalleriet er så hvitt at du nesten blir snøblind, og i de ytterst få tilfellene der serien har forsøkt å snike inn litt mer mangfold er det pinlig å se på.

Som for eksempel når Samantha dater Chivon. Hun sier hun ikke ser farge, men er for det meste opptatt av den store, svarte kuken hans. Og når Samantha møter Chivons søster, er hun selve inkarnasjonen av den forslitte og stigmatiserende tropen “sint, svart kvinne”.

– Bifile er bare grådige

Carrie er overraskende fordomsfull med tanke på at hun skriver en sexspalte i avisa. Og der serien tar heterofile kvinners problemer på alvor, fnyser den av lesbiske og bifile. Til og med de elskede homovennene til jentene er relativt endimensjonale figurer som alle er “queens”.

Da Carrie til sin forskrekkelse oppdaget at hun datet en bifil mann i sesong tre, var det for eksempel helt uforståelig at han var så åpen om det, og venninnene konstaterte at det å være bifil rett og slett var grådig.

«When did this happen? When did the sexes get all confused», spør Carrie før hun lurer på om bifili i det hele tatt eksisterer.

«I think it’s just a layover on the way to Gaytown»…

Uforglemmelige øyeblikk

Men selv om jeg tidvis må lukke øynene mine for slike utdaterte klisjeer og synspunkter blir jeg aldri lei av Sex og singelliv. Serien har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og det er en rekke øyeblikk gjennom seriens seks sesonger jeg aldri kommer til å glemme.

Som for eksempel da Charlotte foreslo at de kunne være hverandres tvillingsjeler istedenfor å vente på en mann som kanskje aldri kommer. Da Carrie støttet en knust Miranda opp kirkegulvet i morens begravelse. Da hun tryna på catwalken. Da Smith barberte håret fordi Samantha mistet sitt.

Eller for eksempel avslutningen på den andre sesongen, da Carrie prøvde å forsone seg med at Big hadde forlovet seg med sin nye kjæreste Natasha.

Mens jentene sitter rundt lunsjbordet kommer de frem til at Carries og Bigs kjærlighetshistorie er akkurat som Hubble og Katie sin i filmen The Way We Were.

Når Carrie deretter går forbi lokalet for forlovelsesfesten støter hun på Big, og forsøker å sette både ham og seg selv fri.

«Your girl is lovely, Hubble», siterer hun filmen og stryker ham i håret, før hun forlater ham litt forvirret på fortauskanten. Jeg hylgriner hver gang.

Et evigvarende kjærlighetsforhold

Mitt kjærlighetsforhold til Sex og singelliv kommer aldri til å ta slutt, og sommerfuglene i magen når Carrie møter Mr. Big for første gang er der hver gang jeg ser serien på nytt.

Og det er akkurat det jeg skal gjøre igjen nå, se alle seks sesongene med opp og nedturer, forelskelser og knuste hjerter. Det kan ikke bli bedre.

Hva er ditt favorittøyeblikk fra Sex og singelliv? Si din mening i kommentarfeltet! Men først det obligatoriske spørsmålet:

Big eller Aidan?

View Results

Loading ... Loading ...
Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.