Skyggen fra treet er en original, underfundig og ganske så bekmørk komedie om familiekonflikter og deres forferdelige konsekvenser.
Regissør Hafsteinn Gunnar Sigurðsson har tatt for seg sorg, sjalusi, skilsmisse og barnløshet med et oppriktig alvor, samtidig som han klarer å bruke dette såre bakteppe til å skape rikelig med kleine og tilskrudde situasjoner fulle av herlig sort humor.
Nabokrangling over hekken er på papiret en folkelig og ganske så inkluderende setting for det nordiske kinopublikummet, og Skyggen fra treet har mange av ingrediensene som kjennetegner den solfylte og lystige skandinaviske forviklingskomedien. Men dette er et annerledes blikk på en klassisk konflikt. Her ulmer en opprivende familietragedie i filmens blasse fargepalett, og det smaker mer av komiserien Dag enn av Neste sommer i uhellene og misforståelsene som rammer rollegalleriet i denne islandske godbiten.
ANMELDELSE: Dag S04 – En av Norges beste komiserier
Sex, løgner og videotrøbbel
En gammel sexvideo, en skyteglad nabo, forsvunne kjæledyr og en hevngjerrig husmor er blant ingrediensene som syder i skyggen av et solblokkerende tre i et av Reykjaviks bedre boligstrøk.
Småbarnsfaren Atli (Steinþór Hróar Steinþórsson) har tabbet seg ut på hjemmefronten med et uheldig pornovalg. Det resulterer i at han må flytte hjem til sin mor og far for en periode. Men det viser seg å være et hopp fra asken til ilden når det gjelder familiekonflikter.
De er nemlig i full krig med rekkehusnaboene. Her briljerer spesielt Edda Björgvinsdóttir i rollen som Atlis mor Inga. Med kvasse replikker, en velutviklet allergi mot falskhet og et herlig humoristisk hevndriv er hun en fryd å følge rundt husveggene.
En dristig avslutning
Den underliggende tristessen viker aldri, og komedien er hele tiden akkompagnert av en vemodig realisme som borer dypt i de tragiske følgefeilene vi mennesker er kapable til å gjøre.
Situasjonene nærmer seg klisjeene når det gjelder typisk «satt på spissen» nabokrangling, men scenene bygges ikke opp til en avsluttende latterkule – her kommer humoren glidende underveis. Filmspråket er observerende tilbakeholdent og rollefigurene avslutter mange av scenene med en melankolsk etterklang.
Treet som pryder både hagen og filmens tittel får naturligvis en sentral rolle i både direkte handling og i overført betydning, og fotograf Monika Lenczewska (Trust og den kommende City of Lies) vender stadig tilbake til den bladrike kjempen i symbolrike og naturvakre sekvenser.
I filmens siste akt lekes det med et stilbrudd som er såpass kraftig at det nok vil treffe det brede kinopublikummet ganske ulikt. Her holder ikke regissør Sigurðsson igjen et eneste slag i en ganske så voldsom avslutning. Det finnes nok de som ville likt og tålt filmen bedre om den hadde kuttet de siste fem minuttene, men jeg storkoste meg med denne kompromissløse og originale vrien. Terningkast fem hadde denne bekmørke islandske feriekomedien fått uansett.
