Elsk deg selv, vær fri, ikke la deg kue – dette er temaer som går igjen i filmene til den chilenske filmskaperen Sebastián Lelio.
Både Gloria og En fantastisk kvinne er filmer som sprudler over av livsglede til tross for motstanden hovedrollene møter på.
Når Lelio nå har laget sin første engelskspråklige film er det ikke med et like eksplosivt og levende uttrykk som i hans tidligere filmer, men Ulydighet er en engasjerende og provoserende film om seksuell frigjøring.
Filmanmeldelse: «En fantastisk kvinne» – Rører heftig i den chilenske machogryta.
Lidenskapelig forelskelse
Det er spesielt to temaer som går igjen i Lelios filmer. Hvordan religion påvirker og former oss, og at man har rett til å elske den man vil, inkludert seg selv.
I Ulydighet tilnærmer han seg disse temaene gjennom en skildring av undertrykt seksualitet i det strenge miljøet for hasidiske jøder i London.
Når den høyt aktede rabbien Rav Krushka dør, kommer datteren hans, avhopperen Ronit, spilt av Rachel Weisz, tilbake til London for å ta et siste farvel med sin far.
Vel hjemme oppdager hun at hennes to barndomsvenner Dovid (Alessandro Nivola) og Esti (Rachel McAdams) har giftet seg. Der Ronit klarte å unnslippe det strenge samfunnet, er Esti fanget i et ekteskap med en mann hun ikke elsker på den rette måten.
Og når de to kvinnene møtes igjen etter årevis fra hverandre, blusser forelskelsen mellom dem opp igjen sterkere enn noensinne.
Filmanmeldelse: «Gloria» – En herlig film om ensomhet, kjærlighet og livsglede.
Plikt vs. begjær
Sebastián Lelio er ikke jødisk selv, men klarer likevel å skildre dragkampen mellom plikt og begjær, fromhet og frihet på nært og troverdig vis.
Han får god hjelp av Rachel Weisz og Rachel McAdams som har svært god kjemi på lerretet. McAdams er spesielt god til å la de undertrykte følelsene subtilt skinne gjennom den fromme fasaden.
Hun gir Esti to ansikt, det hun må vise utad og det som er hennes virkelige jeg, og disse to ligger til enhver tid som lag utenpå hverandre. Når følelsene omsider bryter opp i dagen blir det desto mer virkningsfullt.
Frigjort fra det mannlige blikk
Det hasidiske samfunnet har en patriarkalsk kultur der kvinnen defineres av sin rolle som kone og mor. At to mennesker av samme kjønn kan elske hverandre har ingen plass i kulturen, og jeg kjenner jeg blir mektig provosert av mangelen på forståelse Ronit og Esti møter.
At kvinnene blir definert av sine menn er gjennomgående i filmen, derfor er det fint at Lelio forsøker å frigjøre Ronit og Estis romanse fra nettopp det.
Filmen er forfriskende blottet for objektivisering av kvinnekroppen og selv i en lidenskapelig sexscene mellom de to kvinnene klarer regissøren å la deres kjærlighet og nytelse stå i sentrum.
Lelio frigjør scenen fra det mannlige blikket ved å la ansiktene til de to kvinnene være i fokus. Vi ser dem som de ser hverandre, ikke som en som iakttar dem på avstand.
Filmanmeldelse: «Call Me By Your Name» – Vart og vakkert om gryende kjærlighet.
Film til ettertanke
Musikk og bevegelse har i stor grad preget Lelios tidligere filmer, men Ulydighet er en stillferdig og tidvis grå film.
Dette gjorde at jeg ikke ble like kjapt revet med i fortellingen, men det nøkterne uttrykket passer godt til filmens tema og setting. Weisz og McAdams låner også litt sårt tiltrengt varme til historien og jeg ble rørt underveis.
Ved filmens slutt ligger det imidlertid noe uforløst som la en liten demper på min umiddelbare begeistring. Men Ulydighet treffer meg likevel der det kjennes, og filmen bød absolutt opp til ettertanke i kinosalen.
