Det svinger ikke like mye når Mamma Mia-besetningen er tilbake ti år etter at den første filmen tok kinopublikummere over hele verden med storm.
Men det er nok kjente slagere, sjarm og romantikk her til at Mamma Mia! Here We Go Again blir en underholdende og hjertevarmende film.
Musikalen har en noe treg start, og jeg rekker å lure på om alle de store hitene ble brukt opp i originalen, men når filmen kommer skikkelig i gang koser jeg meg i kinosalen.
Filmanmeldelse: «Mamma Mia!» – Vil vinne deg over enten du vil eller ikke!
Datter i mors fotspor
Fem år etter handlingen i den første filmen har Sophie (Amanda Seyfried) tatt over driften av morens greske paradis.
Hun planlegger en storslagen åpningsfest, men er usikker på hvordan hun skal klare å få til alt uten moren til stede. Når hun i tillegg er på vaklende grunn med kjæresten Sky blir hun usikker på om hun er på riktig vei i livet.
Når Sophie tenker tilbake på hvordan moren klarte å starte opp driften i villaen på øya Kalokairi fra ingenting, kastes vi ut i fortellingen om hva som egentlig skjedde den første sommeren Donna møtte sine tre menn – Sophies tre fedre.
Fantastisk, men malplassert Cher
Lydsporet i Mamma Mia! Here We Go Again er selvfølgelig spekket med godlåter, selv om de aller største slagerne ble brukt i originalen. For Abba-fans er det både store hits og mindre kjente låter å kose seg med her.
Når handlingen er skrevet rundt låter som allerede eksisterer er det imidlertid ikke alltid handlingen er sydd like sømløst sammen, og musikalen fremstår tidvis som enkeltsekvenser som kun henger sammen i en syltynn tråd.
Sophies fraværende bestemor dukker for eksempel plutselig opp, ene og alene fordi filmskaperne tydeligvis ønsket å ha Cher med på ballet. Og det skjønner jeg godt, for Cher er fantastisk, men sangnumrene hennes kjennes malplasserte ut fordi låtene ikke bringer noe særlig substans til historien.
Trivelig selskap
Men det er mange fine skuespillere som gjør gode prestasjoner i Mamma Mia! Here We Go Again. Jeg koser meg med gjensynet av Donnas tre kavalerer Sam, Harry og Bill, spilt av Pierce Brosnan, Colin Firth og Stellan Skarsgård.
Pierce Brosnan var spesielt god denne gangen, og jeg liker at manusforfatterne siden sist har lært at Brosnans stemme ikke gjør seg så godt i full utfoldelse.
Han har dermed fått mindre sangtekst denne gangen, som i sin dempede fremføring ble desto mer rørende.
Det er også artig å møte de unge utgavene av rollefigurene vi kjenner fra før. Lily James er mer enn kapabel nok til å spille den unge varianten av Meryl Streeps rollefigur Donna, selv om hun ikke klarer å fylle Meryl Streeps gedigne sko helt ut (som om noen noensinne kan gjøre det).
Det er en utfordring når du ikke bare skal spille en rollefigur, men du må spille den på en måte som en annen skuespiller har gjort før deg.
Flere av de yngre skuespillerne sliter litt med det samme, men dette er dog å plukke på detaljene, for alle rollefigurene er veldig godt selskap. Og Lily James har absolutt nok sjarm til å bære oss gjennom Donnas eskapader på 70-tallet. Hun har de kvaliteter som skal til for å virke troverdig på lerretet, både i filmens mer såre scener, og når hun flagrer dansende rundt i slengbukser.
Det er også noen herlige småroller her, som for eksempel en Omid Djalili som utseendefiksert fergevakt og Andy García som den mystiske hotellsjefen Señor Cienfuegos.
Fansen vil elske den
Selv om det lugger litt i historien underveis er Mamma Mia! Here We Go Again en trivelig film, dog med en sårere undertone enn sist.
Og her kunne filmen ha fått virkelig emosjonell slagkraft hvis den ikke hadde vært redd for sin egen sårhet. Men så fort noe blir litt vondt og vanskelig rulles det kjapt i gang et livlig nummer slik at publikum ikke skal miste godfølelsen. Dette skal jo være en morsom musikal!
Dermed blir ikke Mamma Mia! Here We Go Again like medrivende som den første filmen, men jeg både gråt og lo før rulleteksten gikk over lerretet. Og de som elsket den første filmen vil fortsatt kose seg med denne!
