Wildling starter som en stemningsfull og svært tilbakeholden monsterfilm som klarer å kombinere en kul hovedperson med noen fengende doser mystisk småbyamericana.
Filmskaper Fritz Böhm får mye ut av et relativt lavt budsjett. Sammen med fotograf Toby Oliver (Get Out) toner han ned historiens overnaturlige element og vever eventyrmytologien inn i indiefilmens hverdagsrue visuelle stil – krydret med noen morsomme hyllester til gammel B-filmmoro.
Dessverre går lufta ut av historien i siste akt. Her raskes handlingstrådene sammen i en corny avrunding hvor både rollefigurer og spesialeffekter blir unødvendig komiske.
ANMELDELSE: Sharp Objects – Ubehagelig god
Hvem bør frykte hvem?
Wildling er en film som nytes best av et publikum som vet minst mulig om plottet før filmen starter. Derfor er det helt greit å ta en pause her, og så komme tilbake å lese ferdig anmeldelsen etter å ha sett filmen.
Jeg skal ikke røpe mye av handlingen, men kan avsløre at det handler om mystiske varulvlignende skapninger som holder til i den amerikanske utmarken – jepp, de heter wildlings.
Og så kan jeg avsløre at hovedpersonen vår heter Anna (Bel Powley). En jente som i hele sitt liv har blitt skånet fra disse skapningene av sin skogsvante og overbeskyttende far.
Bel Powley gjør en god prestasjon som Anna. Hun er sentral for filmens «Hvem bør frykte hvem»-tematikk, og balanserer den klassiske outsidertenåringens redsler, styrker og nysgjerrighet på ypperlig vis.
Det er i hennes møte med uvante omgivelser at Wildling har sine beste stunder. Her lekes det med et syndefallsaspekt på både kjøttspising og gryende seksualitet. Samtidig får et rikt utvalg av fæle handlinger lov til å gi nyanser og litt dybde til filmens rå side.
ANMELDELSE: Skyscraper – ufrivillig morsom
Setter ikke landingen
Fritz Böhm debuterer som spillefilmregissør med Wildling, og selv om han lykkes med mye, så roter han det etter hvert til for seg selv.
Filmens første del bruker mye tid på å bygge opp både rollefigurene og et sårt tematisk bakteppe om hvordan vi mennesker opplever, møter og behandler det som er annerledes – og her har Wildling tydelige fellestrekk med nyere kvalitetsfilmer som vampyrfavoritten La den rette komme inn og kannibalfilmen Raw. Men selv om denne historien bygges opp på fengslende og underholdende vis, så får den aldri noe klimaks. Den får i stedet en simpel eventyrslutt som er alt for fjasete til å være skummel.
Om det er budsjettbegrensninger, et uferdig manus eller en drøm om å være horrorfilmregissør med parodiske virkemidler som har skylden er vanskelig å si, men Böhm avslutter en ellers finstemt og relaterbar tenåringsskildring med et mageplask i den grunne delen sjangerbassenget.
