Disenchantment er en serie som har skapt høye forventninger. The Simpsons– og Futurama-skaperen Matt Groening i samarbeid med pengerause Netflix på en animasjonsserie med voksen tone lagt til en verden hvor middelalder møter fantasy – det er vanskelig å ikke bli begeistret for premisset.
Sleng inn den knallgode Abbi Jacobson fra Broad City i hovedrollen som drikkeglad og opprørsk prinsesse. Og krydre med fantastiske stemmeskuespillere som John DiMaggio (Bender i Futurama), Billy West (Fry og Zoidberg i Futurama), Tress MacNeille (Crazy Cat Lady i The Simpsons). Jeg begynte i hvert fall å kjenne på den hjerteløftende følelsen av at kjent og kjær animasjonsstil, treffsikker samfunnsbrodd og rå galskap kunne smelte sammen i en skarp og fantasirik seriegodbit.
Dessverre er jeg skuffet etter å ha sett de seks episodene som pressen har fått tilgang til fra Netflix. Starten på Disenchantment har mer til felles med den litt mette og uinspirerte formen som jeg mener preget de siste Futurama-filmene og The Simpsons etter ca. sesong 15.
Det er både naturlig og forventet at serien har Groenings signaturtone og visuelle egenart, men her gjentas både rollefigurer, vitser, stemmer og samfunnskritikk uten å ha det drivet, satireaktualiteten og den narrative lekenheten som kjennetegnet hans tidligere seriesuksesser på høyden. Når heller ikke hovedhistorien starter særlig fengende, så blir det tidvis kjedelig i denne magiske middelalderverdenen.
ANMELDELSE: The Simpsons Movie – Kjem for seint
Prinsessen, alven og demonen
Prinsesse Bean (Abbi Jacobson) bor i kongedømmet Dreamland sammen med sin far kong Zøg (John DiMaggio). Den enerådende monarken vil gifte bort sin datter, mot hennes vilje, i et fornuftsekteskap med det rike nabokongedømmet for å sikre en god allianse.
Men en av bryllupsgavene er en mystisk demon som heter Luci. Og bryllupet krasjes av alveflyktningen Elfo. Og uten å avsløre noe mer av handlingen, så går veldig lite som kongen har planlagt.
Selv om seriene foregår et par tusen år fra hverandre, er det mye Futurama over Disenchantments konstruksjon. Dette er en serie som tar tak i relaterbare utfordringer og problemstillinger fra vår samtid og stapper de på satirespissen inn i en annen tid med andre regler og skikker for å vise fram snedige perspektiver og overdrive latterlige sider.
Matt Groening og kompanjong Josh Weinstein tar også tak i middelaldersamfunnet, fantasysjangeren og rikelig med popkulturelle referanser i en kjent vitsestil som er poengtert, har dybde og stort sett opererer i sjangeren «smådrøyt». Her er humorhåndverket solid i både komposisjon og miljøskildringer. Det er ingen tvil om at det er flinke folk som lager denne serien, og i en tid hvor Game of Thrones er verdens største TV-serie, og fantasysjangeren selger som øl på pub, så ligger alt til rette for at dette burde være en meget potent lekegrind for smarte og erfarne humorister.
Men dessverre er det noe tamt, bobleplastpakket og uforløst over det hele. Dørene det hamres på har stort sett vært vidåpne i årevis. Og selv om det serveres både sex, blod og verbale ballespark, så føles det om alle vitsene og poengene er beregnet for å både være tålelige og gjenkjennelige for det brede publikum. Det gjør serien ufarlig. Humoren mangler den råskapen, aggresjonen og kreativiteten som trengs for å gi latteren den gode vonde bismaken, og for å avkle det morderne mennesket i middelalderdrakt.
ANMELDELSE: Dietland – Forfriskende ærlig om kropp og selvfølelse
Nye fjes, men gamle kjente
Det er et velkomponert trekløver som utgjør hovedrollene i Disenchantment. Bean er et naturlig midtpunkt som den alkoholtørste og selvstendige prinsessen med lav toleranse for både kjedsomhet og overformynderi. Det er ikke til å komme bort fra at det er en god porsjon Leela i den handlekraftige delen av henne, og hun kan bli litt generisk Groening-figur til tider, men Abbi Jacobson har nok personlighet til at Bean klarer å bære rollen som midtpunkt for både episodehandlingene og publikums sympati.
Hennes personlige demon Luci er også greit fornøyelig i all sin kameratslige ondskap. I likhet med en serie som The Good Place har Groening og co. lekt smart med hvordan hverdagslige hendelser og gode intensjoner kan volde vel så mye uutholdelig smerte som tortur og helvetes innerste sirkler.
Den tredje hovedpersonen Elfo er den jeg synes vakler mest i åpningen. Han etableres som en misantropisk kåting som gjør opprør mot sine egne, men glir raskt over i en naiv og mer passiv personlighet som sjeldent fenger utover noen velplasserte spark.
Når det gjelder de øvrige faste fjesene, så er det ingen som virkelig utmerker seg. Det er stort sett rollefigurer som snakker og oppfører seg som mange andre Groening-figurer vi har sett før, men det mangler typer med karismaen til en Zoidberg, en Bender, en Nelson eller en Edna Krabappel. Jeg synes det er småtrist at blant de mindre rollene i Disenchantment er det kopier av Crazy Cat Lady og Cleetus som er de mest minneverdige. Det er morsomt med hint og vink til tidligere suksesser, men det er ikke et godt tegn når disse figursjablongene er det beste Disenchantment har å by på utenfor hovedrollene.
Sammenlignet med dagens animerte seriehøydepunkt (hallo Rick and Morty og Bo Jack Horseman) når det gjelder samfunnsbrodd, sårhet og animerte festligheter som lar oss mennesker se hvor forferdelige vi kan være, så havner Disenchantment noen hestehoder bak. Det betyr ikke at dette er dårlig TV. For fansen er det et hyggelig påfyll av ting de har digget før. Og produksjonskvaliteten er selvsagt av sedvanlig høy klasse fra Groening, Weinstein og Rough Draft Studios. Men det er ikke til å komme unna at jeg kjeder meg mer enn jeg ler i Dreamland. Og følelsen av å ha sett dette gjort dette betydelig bedre før, gjør i hvert fall starten på Disenchantment til en skuffelse.
Disenchantment har premiere på Netflix den 17. august med 10 episoder.
