Den svenske artisten Ted Gärdestads vei oppover og nedover har blitt til en spillefilm som bader i et nostalgisk lys. Både kometkarrieren på plate og scene, og de mentale utfordringene som til slutt satte en stopper for karrieren, skildres med en takt og tone som ufarliggjør historiens mørkere kapitler.
Regissør og manusforfatter Hannes Holm (Adam & Eva, En mann ved navn Ove) ville kanskje nødig problematisere en folkekjær artist på en måte som kunne støte publikum?
Ted – for kjærlighetens skyld greier absolutt å formidle en annerledes artist i overbevisende 70-talls-estetikk, og er full av Ted Gärdestads naive og nydelige visepop, men er også et hakk for snill og forsiktig.
Oppnår stor suksess
Filmen tar utgangspunkt i det tette båndet mellom Gärdestad-brødrene Ted (Adam Pålsson) og Kenneth (Peter Viitanen). Ted er en lovende tennisspiller, mens Kenneth er en aspirerende arkitekt.
Det viser seg at Ted er mer interessert i gitaren enn i rekkerten, og med sin selvskrevne musikk og brorens tekster oppnår han stor suksess i 1970-tallets Sverige.
Dessverre utvikler Ted etter hvert store mentale problemer som går ut over både det profesjonelle og private. Filmen skildrer hvilke konsekvenser det får for Teds karriere og hans forhold til både fans, presse, musikkbransje, kvinner og sin egen bror.
Anmeldelse: Megalodon er en enkel og upretensiøs haithriller
En tekstplakat melder at filmen er fritt basert på Gärdestads liv. Derfor er det nok noen hendelser, figurer og tidsangivelser som ikke nødvendigvis stemmer helt overens med virkeligheten.
Men det er riktig at han spilte tennis mot Björn Borg, at han tidlig i karrieren jobbet med Abba, at han på et tidspunkt hadde et samarbeid med Finn Kalvik, at det gikk rykter om at han var involvert i mordet på statsminister Olof Palme og at han på starten av 1980-tallet var med i sekten til Bagwhan Shree Rajneesh, sett i dokumentarserien Wild Wild Country.
Tar seg visse friheter
Alle disse momentene, og mange flere, sys inn i et stramt manus som skildrer rundt 26 år av Gärdestads liv. Det er selvsagt vanskelig å holde en rød tråd gjennom et så langt tidsforløp, men Hannes Holm gjør et heldig grep ved å fokusere på brødreforholdet mellom Ted og Kenneth.
Innledningen er litt krøkkete, der Kenneth utstyres med en fortellerstemme vi ikke hører noe av gjennom resten av filmen, men senere forteller filmen fint hvordan båndet settes på prøve av både suksess, familieforhold og mental kollaps.
Man aner at filmen tar seg visse friheter i handlingsforløpet, og Gärdestads to barn har forsøkt å stoppe filmen, mens både broren Kenneth og eks-kjæresten Lotta Ramel har vært involvert i produksjonen. Sistnevnte spiller sågar sin egen mor i filmen.
Anmeldelse: A Prayer Before Dawn er en ubehagelig god fengselsfilm
Adam Pålsson (Broen, Helt perfekt) spiller godt i hovedrollen, men har et «problem» som han nesten ikke kan klandres for.
Det tok litt tid før jeg innså det, men både utseendet og spillestilen kan til tider minne om en ung Harald Eia i hans ironiske 90-talls-epoke. Har man først fått den tanken i hodet, er det litt vanskelig å ta denne filmens hovedfigur fullt på alvor.
Pålsson greier imidlertid å få frem kontrastene mellom Teds optimistiske og uskyldsrene musikk og de mørkere personlighetstrekkene som trer frem. Peter Viitanen er også dyktig til å formidle Kenneths brorskjærlighet og hans fortvilelse etter hvert som broren blir sykere til sinns.
Ted – for kjærlighetens skyld er en sympatisk film om en artist som slet med demoner man ikke kunne ane gjennom å høre hans mest populære låter. Filmen er velspilt, sikkert regissert og man kan jammen ikke klage på lydsporet, heller.
(Flere nordmenn har for øvrig vært involvert i filmen, blant andre produsentene Synnøve Hørsdal og Åshild Ramborg, komponist Gaute Storaas, lydmikser Hugo Ekornes og foley artist Roy Fenstad. Kristoffer Veiersted spiller Finn Kalvik i filmen, og om noen skulle ha lyst til å lage spillefilm om Kalviks liv, er det bare å ringe ham, for han er utmerket!)
