Det er utfordrende å være sent ute i «young adult»-sjangeren, som ofte er fantasifulle og dommedagspregede bøker og filmer rettet mot 12-18-åringer, gjerne med kjærlighet, vennskap og identitet som stikkord.
The Darkest Minds er en helt gjennomsnittlig affære, med pene bilder, en mørk atmosfære og en sympatisk hovedfigur. Problemet er at dette ligner ekstremt mye på filmer vi nettopp har sett så mange av, det være seg The Hunger Games, Divergent, The Maze Runner eller The 5th Wave.
Derfor fremstår mange av historiens elementer direkte uoriginale og repeterende til det slitsomme. The Darkest Minds kommer rett og slett for seint til festen, og det er ikke mer kake igjen.
Anmeldelse: Den skyldige skaper spenning med smarte virkemidler
Ungdommer får spesielle evner
Som i så mange andre «young adult»-filmer handler det om ungdommer som blir revet vekk fra sine familier, og må kjempe mot den onde overmakta. Et virus har drept over 90% av alle barn og tenåringer, og de gjenlevende har utviklet spesielle evner som gjør dem farlige i myndighetenes øyne.
De er kategorisert etter fargekoder, der for eksempel de grønne har høyere intelligens, de gule kan styre elektrisitet og de blå kan flytte på ting med tankekraft.
Ruby (Amandla Stenberg) havner i en konsentrasjonsleir, men får hjelp til å rømme og legger ut på en risikabel leting etter et fristed for slike som henne. Det ingen vet, er at hun er oransje, og kan kontrollere andres tanker. Og ennå finnes det en enda farligere farge.
Anmeldelse: Karsten og Petra på skattejakt lykkes med det kjente og velprøvde
Tam kjærlighet
Det beste med The Darkest Minds, er hovedrolleinnehaver Amandla Stenberg, som er både sterk og sårbar som den sympatiske Ruby. Stenberg er ikke helt ukjent med YA-sjangeren, siden hun spilte Rue i den første The Hunger Games-filmen i 2012 og Maddy i fjorårets Everything, Everything.
I likhet med disse to filmene, har også den kvinnelige hovedpersonen i The Darkest Minds en kjærlighetshistorie med en litt eldre gutt, Liam (Harris Dickinson), som fremstår som en typisk YA-bedårer: høy, kjekk og mer voksen for alderen enn han burde være.
Det nølende forholdet som oppstår mellom Ruby og Liam mangler dessverre hjerte og smerte-nerven som må til for å vekke publikums engasjement. Ung kjærlighet skildres urovekkende tamt her.
Anmeldelse: Mission: Impossible – Fallout imponerer med vanvittig action
Likegyldig etternøler
Konseptet rundt ungdom med spesielle evner ble utforsket bedre i Divergent-filmene, og ungdommers kamp mot svikefulle voksne var mer spennende i The Maze Runner-filmene.
The Darkest Minds har noen effektive spenningssekvenser, som viser at regissør Jennifer Yuh Nelson (Kung Fu Panda 2 og Kung Fu Panda 3) har et klart talent, men det er ikke nok til å heve filmen. Den er faktisk ikke best i noe, og må finne seg i å være en likegyldig etternøler i en sjanger som ser ut til være på hell.
Forfatter Alexandra Bracken har skrevet tre bøker i denne serien, men det forundrer meg om The Darkest Minds rekker å bli en trilogi på film før produsentene setter punktum for å minske det finansielle tapet.
