I sommer har vi mesket oss med spektakulære bilder fra Prekestolen i Mission: Impossible – Fallout. Vi har vært stolte som haner fordi norsk natur figurerer på det store lerretet, og nå er det den litt mindre skjermen sin tur.
Like spektakulær natur er det kanskje ikke i Netflix sin britiske serie The Innocents, men ganske flott er det likevel i Modalen i Hordaland, der store deler av serien er spilt inn.
The Innocents er et spenningsdrama om overnaturlige krefter og mystiske eksperimenter, samtidig som den også er et tenåringsdrama om overgangen fra ungdoms- til voksenliv.
Serien består av åtte episoder, og de fire første vi har fått tilgang til klarer å bygge opp min fascinasjon for seriens mytologi og etterlater meg spent på fortsettelsen.
Det er dog et par småting som lugger her og der, som hindrer serien i å nå til topps på anmelderterningen.
Filmanmeldelse: «Wildling» – Tilbakeholden og stemningsfull monsterfilm.
Tenåringer på rømmen
The Innocents følger June (Sorcha Groundsell) og Harry (Percelle Ascott), to britiske tenåringer som rømmer hjemmefra for å unnslippe Junes ekstremt kontrollerende far.
Låste dører, ingen mobil, ikke noe samvær med venner, han følger henne helt inn i klasserommet hver morgen – June holder på å kveles.
Når hun fyller 16 stikker hun og kjæresten av for å starte et nytt liv sammen, de er stormforelsket og aner ikke hva som venter dem.
For det ligger en grunn bak farens kontrollregime. June er en såkalt “shapeshifter”, en hamskifter som kan ta på seg andres utseende, og evnen er ikke uten farlige konsekvenser for de involverte.
Samtidig, på andre siden av Nordsjøen, i en liten norsk bygd, bedriver den gåtefulle professor Halvorson (Guy Pearce) eksperimenter på mennesker som har den samme evnen som June. Kan han hjelpe henne? Eller har han andre motiver?
Virkningsfull start
The Innocents innfører oss raskt og effektfullt inn i tematikken for serien, uten å avsløre for mye.
Jeg blir umiddelbart grepet av stemningen og det visuelle uttrykket, som minner meg noe om den sobre, litt grå stilen vi finner i andre europeiske eventyrserier som for eksempel Les Revenants (Gjengangerne).
Vi får kjapt se hvordan seriens overnaturlige elementer fungerer, og det er løst på en interessant måte som både ser bra ut og fungerer godt i fiksjonsuniverset.
Etter en knallgod start i de første to episodene snubler The Innocents litt i fortellinga fordi motivene og handlingsmønstrene til et par av rollefigurene fremstår som rotete.
Ved flere anledninger lar serien for eksempel både Harry og June endre mening og oppførsel så kjapt at det går på bekostning av troverdigheten. Tenåringer er riktignok lunefulle skapninger, men her haster manuset forbi flere episoder som burde ha blitt utforsket bedre.
Både Sorcha Groundsell og Percelle Ascott er gode nok skuspillere til at de klarer å ro det noe mangelfulle manuset i land. Groundsell er spesielt overbevisende som en tenåring som oppdager nye og skremmende sider ved seg selv.
Serieanmeldelse: «Gjengangerne» S01 E01-02 – Når vi døde vil ha kveldsmat.
«Det er ikke en bikkje»
The Innocents er ikke bare spilt inn i Norge, seriens handling er også lagt til Vestlandet og har dermed også norske rollefigurer.
Som norsk har jeg automatisk litt trøbbel med filmer og serier der nordmenn spilles av skuespillere fra andre land når språket som snakkes skal være norsk.
Vi får ikke en ny “det er ikke en bikkje” eller “Mr. Trondheim” i The Innocents, men norsken til for eksempel islandske Jóhannes Haukur Jóhannesson er fortsatt ikke god nok til at han kan passere ubemerket som “Steinar”. Det blir en liten fartsdump for seeropplevelsen.
Jeg forstår imidlertid serieskapernes vurdering, Jóhannesson er en dyktig skuespiller som passer perfekt i rollen som håndlangeren til professor Halvorson.
Han imponerer med sitt kroppslige spill i flere scener, og det internasjonale publikummet serien er mynta på kommer til å sluke dette rått, men den brokete norsken ble dessverre et lite irritasjonsmoment for meg som norsk seer.
I tillegg til noen nordiske kolleger er det norske skuespillere med i The Innocents også. Ingunn Beate Øyen, Trond Fausa og Lise Risom Olsen er på rollelista og gjør alle gode figurer.
Ingunn Beate Øyen er spesielt god som Halvorsons kone Runa, og gjør en av seriens beste skuespillerprestasjoner i rollen som en dame på det emosjonelle bristepunktet.
Spent på fortsettelsen
Selv om et litt haltende manus gjorde at den umiddelbare entusiasmen min hadde en noe dalende kurve i løpet av de fire første episodene, er fortsatt The Innocents lovende.
Fiksjonsuniverset er spennende, stemningen er bra, skuespillet er godt. Og i slutten av fjerde episode dro det seg til igjen, og jeg gleder meg til å se fortsettelsen når hele serien slippes 24. august.
PS!
Til dere som elsker nordmenn som gjør det bra i utlandet, så kan jeg melde om at Sigrid dukker opp på lydsporet to ganger i de første fire episodene.
I første episode utbryter til og med June: “I love this song”, når “Strangers” spilles på radioen! Ja, jeg vet det føles litt godt.
