Det er godt å se regissør Gus Van Sant tilbake på et respektabelt kvalitetsnivå. Etter fadesen med The Sea of Trees i 2015, som ble buet ut i Cannes, og aldri vist på kino i Norge, kommer han nå med Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot.
Dette er et humoristisk og underfundig drama med en flott hovedrolle av Joaquin Phoenix i godt slag. Filmen er basert på en sann skjebne med sorgfullt savn og håpefull forsoning som gjennomgående tema.
Van Sant er riktignok ikke i nærheten av nivået fra Drugstore Cowboy, I drift mot Idaho eller Elephant, men hans finurlige egenskaper som forteller gjør Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot til en bittersøt historie med både vidd og brodd.
Oppdager sitt sanne kall
John Callahan (Joaquin Phoenix) er alkoholikeren som etter en vill kveld på byen med den nye kompisen Dexter (Jack Black) blir lam fra brystet og ned i en bilulykke. Filmen viser hvordan han innser at han trenger hjelp, og hvordan han gjennom denne prosessen oppdager sitt sanne kall her i livet.
Han blir en fremgangsrik og kontroversiell avistegner med sine finurlige observasjoner og sin spesielle sans for humor. Samtidig jobber han også med å bearbeide visse sider av sin egen fortid som har vært med på å forme ham som person.
Alt fortelles i en svært stokket rekkefølge, med stadige hopp i tid og rom som gir historien en frisk utforutsigbarhet.
Anmeldelse: VampyrVidar er en blodig vampyrkomedie med blodfattig penishumor
Filmens introduksjon viser hvordan Callahan forteller historien om seg selv på den samme innstuderte måten i flere forskjellige sammenhenger. Han har lært seg til å presentere seg på en morsom måte, men greier ikke å skjule smerten som ligger bak det faktum at moren forlot ham etter fødselen.
Dette er en rød tråd gjennom hele filmen, der Callahan sliter med mellommenneskelige forhold og aldri finner seg helt til rette. Det er først når han møter en gruppe fra anonyme alkoholikere ledet av Donnie (Jonah Hill) at han møter likesinnede som han føler seg vel med.
Det er her filmen har noen av sine beste scener, når Callahan blir nødt til å innse noen harde sannheter om seg selv og sin plass i omgivelsene.
Krever oppmerksomhet
Filmens eneste store feiltrinn er den bisarre inklusjonen av terapeuten Annu fra Stockholm (Rooney Mara). Hun fremstår som en drømmefigur som man ikke er helt sikker på faktisk eksisterer. Er hun en av skikkelsene Callahan fantaserer om?
Hun kommer inn som en trøstende engel på sykehuset når han nettopp har fått beskjed om at han sannsynligvis er lam for livet. Neste gang de møtes er i et bibliotek, der Annu plutselig er iført flyvertinneuniform fra «Air Scandinavia» (tekstet til norsk som SAS).
Etter en hyggelig montasje med middag, rullestolracing og sengekos setter Annu kursen tilbake mot flyplassen i limousin med privatsjåfør, som trolig ikke er slik flyvertinner drar på jobb. Det er ikke helt glassklart hvilken funksjon Annu egentlig har i historien, annet enn å gi John noe å drømme om.
Anmeldelse: Mile 22 er god på vold, men lite annet
Joaquin Phoenix har en sterk tilstedeværelse gjennom hele filmen, der han formidler hovedfigurens problematiske utfordringer med overbevisning, uten å være insisterende eller overtydelig.
Phoenix skaper en figur som ikke ber om vår medynk, men krever en oppmerksomhet som resulterer i en slags forståelse. Han er en av vår tids mest spennende skuespillere, og velger stadig roller som utfordrer både publikum og ham selv, som også er tilfellet her.
Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot er kanskje ikke en av Gus Van Sants mest fokuserte og fullendte filmer som regissør, men hans mangefasetterte portrett av hovedfigurens indre kamp, løftet frem av Joaquin Phoenix sin sterke prestasjon, gjør dette til en god film som fortjener oppmerksomheten den vekker.
