Peppermint

Det er ikke uten grunn at hevnefilmer er en evig tilbakevendende sjanger. De pirrer i følelser vi kanskje har, men aldri omsetter i handling. I Peppermint spiller Jennifer Garner en kvinne som er ute etter knallhard justis mot de som ødela familien hennes.

Dette høres ut som dusinvare, noe det også er, men når regissøren heter Pierre Morel, er det grunn til å gi filmen oppmerksomhet. Han er nemlig mannen bak en av det siste tiårets beste hevnefilmer, nemlig Taken.

Peppermint er dessverre ikke i nærheten av å være like god. Den har et syltynt plot og grunne figurer, men fungerer til nød som enkel, hardbarket voldsunderholdning til å engasjere den som liker slikt.

Forbereder seg på å ta hevn

Filmen åpner med å vise Riley North (Jennifer Garner) i vill kamp med en kriminell. I tilbakeblikk får vi se hvorfor dette skjer.

Familien hennes rammes nemlig av en skruppelløs narkogjeng, og etter et absurd, lattervekkende og hylende urealistisk rettsmøte der gjerningsmennene går fri, går Riley under jorden for å forberede seg på å ta hevn.

Når hun kommer tilbake, er politietterforskerne Carmichael (John Gallagher Jr.) og Beltran (John Ortiz) på sporet av Riley, mens hun dreper seg gjennom narkogjengen på jakt etter sjefen, Diego Garcia (Juan Pablo Raba).

Anmeldelse: Reodor, Solan og Ludvig avslutter med stil i Månelyst i Flåklypa

Historien i Peppermint er skrevet av Chad St. John, og han kan ikke ha lagt særlig mye av sjela si i arbeidet, men hamret ut et florlett manus. Her er det få moralske nyanser rundt hovedfigurens handlinger.

Det gjøres klinkende klart at både politi og borgere egentlig heier på Riley. Det er meningen at også kinopublikums sympati uten videre skal havne på hennes side.

Det føles befriende på en litt beklemt måte, for selv om man vet at det er moralsk forkastelig å ta loven i sine egne hender, er det også besnærende å se noen gjøre det. Jeg skulle bare ønske at dette ble fortalt på en litt mer interessant og medrivende måte.

Tøff og sårbar actionhelt

Pierre Morel viste i filmene B13, Taken og From Paris With Love at han har et godt tak på visuelt spennende action med godt trøkk, og det har han også i Peppermint.

Etter en litt treig start, akselerer filmen etter hvert med flere skuddvekslinger og slåsskamper der Jennifer Garner viser seg som en tøff, men også sårbar actionhelt.

Hun er ingen Stallone, Seagal eller Schwarzenegger, som tilsynelatende fyker gjennom sine filmer uten så mye som en skramme, men preges faktisk av det hun utsettes for.

Det kan ikke påstås at Peppermint er hverken nyskapende eller innovativ. Dette virker som en litt gammeldags actionfilm fra sent 1980- eller tidlig 1990-tall. Regissør Morel løser oppgavene sine på en stødig måte i actionscenene, mens Jennifer Garner spiller godt som handlekraftig hevner med en viss emosjonell klangbunn.

Det finnes scener i filmen som overdriver hennes kapasitet i blodige kamper mot horder av slemminger, men hvem sa at en hevnefilm måtte være realistisk? Filmen hadde imidlertid hatt godt av et sterkere manus og mer interessante figurer.

Her foregår alt innenfor A4-ramma, og det blir ikke spennende nok. Peppermint har en viss funksjon som enkel sjangerøvelse, men det er tvilsomt om den kan treffe et særlig bredt kinopublikum. Den vil nok fungere bedre som strømmefilm til øl og pizza i sofaen.