VampyrVidar fanget umiddelbart min oppmerksomhet da den hadde premiere på Den Norske Filmfestivalen i Haugesund i fjor.
Nå får den omsider ordinær kinopremiere, og som vampyrfilmentusiast var jeg i forkant spent på filmens vri på sjangeren.
Problemet er at VampyrVidar hverken er spesielt artig, eller spesielt original. Filmen tar for seg vante troper og gir dem en humoristisk vri, men blir for platt til at latterkulene kommer.
Filmanmeldelse: «What We Do In The Shadows» – Forrykende morsom!
Med Jesus som «wing man»
Filmen tar oss med til en bygd på sørvestlandet, der Vidar har grodd fast på gården til moren. Han er frustrert over livet sitt og ber til Jesus om hjelp til å komme seg ut av sitt personlige helvete.
Han vil være fri fra forpliktelser: drikke, knulle og leve et liv uten begrensninger – alt annet enn å gjemme seg på gutterommet med pornobladet og hånda som eneste hjelpemiddel.
Men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, for det skal vise seg at Jesus ikke er vond å be. Og etter et møte med en Jesus som ser ut som himmel og helvete i skjønn forening, der Vidar må ta imot Kristi blod og Kristi legeme på bokstavelig vis, blir den trauste bondens liv snudd på hodet.
Vidar blir en vampyr som helst vil ha blodet sitt fra underlivet til vakre kvinner, og sammen med horebukken Jesus som “wing man” legger de ut på et eventyr i Stavanger.
Kanskje morsomt på papiret
Herfra og ut er filmen en orgie i blod og sex uten at det gir meg noen spesiell nytelse. Jeg har egentlig ikke lyst til å være hun kjipe anmelderen som slakter smal sjangerfilm som prøver å harselere med tabuer og klisjeer, det har jeg nemlig vært før, og det er jo ikke noe gøy.
Men sorry folkens, kuk på kinolerretet er ikke automatisk gøy, drikking av mensblod er ikke automatisk gøy. At noe er grovt gjør det ikke automatisk morsomt, det må også være poengtert og med snert.
I VampyrVidar virker det som om filmskaperne Thomas Aske Berg og Fredrik Waldeland har hatt en haug med ideer som er morsomme på papiret, og så satt dem sammen til en film. Men humoren er ikke gjennomarbeidet nok og handlingen er heller ikke spennende nok til at det gir meg særlig mye.
Vidar sliter med sin nye tilværelse som monster, og filmskaperne har forsøkt å gi ham et dypere psykologisk lag, men det blir aldri mer interessant enn at Vidar synes det er kjipt at han har blitt et blodtørstig monster.
Artig bedehushumor
Noen lyspunkter er det riktignok. Som et nikk til Interview with the Vampire er Vidars eskapader pakket inn i en rammefortelling der Vidar er hos psykologen og forteller om det som har skjedd, og det er litt artig med psykologens tolkninger av alt det Vidar forteller.
Filmskapernes harselering med det gladkristne frikirkemiljøet, dobbeltmoralen som finnes der, og kontrasten mellom deres syn på Jesus og den kåte, blodtørstige drankeren han er i filmen skaper også flere komiske øyeblikk som fikk meg til å trekke på smilebåndet.
I tillegg er filmens lydspor ei lita perle av melankolsk og selvironisk bedehusmusikk fra General Forsamling.
Tydelig skaperglede
Fredrik Waldeland og Thomas Aske Berg (som også spiller hovedrollen som Vidar i filmen) gjør begge sin debut som regissører og manusforfattere i langfilmformatet med VampyrVidar.
Med filmen viser de en tydelig skaperglede og engasjement for det de gjør, og selv om jeg ikke synes det fungerer helt denne gangen er jeg spent på å se hva duoen kommer til å gjøre videre.
Jeg heier på at det lages modig sjangerfilm i Norge, og synes det er bra at noen tør å satse på det – men jeg håper at den neste vampyrexploitationkomedien blir hakket bedre enn VampyrVidar.
