Bad Times at the El Royale tilhører en spesifikk sjanger der en gruppe fremmede møtes på ett avgrenset sted, og vikler seg inn i hverandres historier. Slike finnes det mange av, som for eksempel James Mangolds Identity, Quentin Tarantinos The Hateful Eight og Drew Pearces Hotel Artemis.
En annen Drew, med etternavn Goddard (Cabin in the Woods), har funnet det for godt å lage enda en, og kommer fra øvelsen med æren i god behold.
Filmen er riktignok en anelse for lang, noen av historietrådene får ikke tid til å utspille seg skikkelig, og avslutningen gir ikke helt utløp for nerven som bygges opp underveis. Bad Times at the El Royale er likevel en lekker og underholdende krimhistorie med bitende humor, lugubre figurer og sjangertro voldsestetikk.
Fremmede samles på hotell
Tidlig på 1970-tallet er El Royale et fallert hotell på grensa mellom California og Nevada. Statsgrensen går faktisk rett gjennom resepsjonen som et sentralt designgrep. Her samles en gruppe tilfeldige fremmede med lyssky hemmeligheter og skumle planer.
Den slitne og frynsete respesjonisten Miles Miller (Lewis Pullman) må sjekke inn støvsugerselgeren Laramie Seymour Sullivan (Jon Hamm), presten Daniel Flynn (Jeff Bridges), sangeren Darlene Sweet (Cynthia Erivo) og Emily Summerspring (Dakota Johnson) som i all hemmelighet har med seg kidnappingsofferet Rose (Cailee Spaeny).
Ikke alle er nødvendigvis den de gir ut seg for å være, og den stormfulle natten har flere overraskelser på lur, blant annet i form av Billy Lee (Chris Hemsworth).
Anmeldelse: Historien i Grensen tar noen ville vendinger
https://www.youtube.com/watch?v=IeTLxHJArrA
Det blir tidlig tydelig at filmen scorer høyt på stil. Hotellets slående arkitektur og interiør bringer oss tilbake til 1960-tallets idérike design med sterke farger, runde former og fremhevede mønstre.
Her har produksjonsdesigner Martin Whist og resten av staben virkelig gjort en førsteklasses jobb, mens den drevne fotografen Seamus McGarvey (The Greatest Showman, Fifty Shades of Grey, Godzilla) har filmet det hele i utsøkt kvalitet med anamorfiske linser på 35mm-film.
Det er en stilsikkerhet over hele filmen som gjør den til en estetisk nytelse på et stort lerret.
Solid persongalleri
Det skader heller ikke at en av de første vi møter er Jon Hamm, som spilte Don Draper i den fantastiske tv-serien Mad Men, satt til samme epoke.
Jeg skal medgi at det er litt merkelig å se ham spille i denne filmen, prikk lik Don Draper, men med en annen, og litt kunstig, aksent, men han setter en god standard for resten av det solide persongalleriet, hver og en med en interessant historie som man kanskje ikke tror på.
Legendariske Jeff Bridges er min favoritt i rollen som prest med problemer med hukommelsen. Hans samspill med Cynthia Erivo i rollen som den talentfulle sangeren Darlene gir noen av filmens beste øyeblikk.
Historien har flere overraskende vendinger som fører oss stadig dypere inn i mysteriet som utspiller seg. Det resulterer i en velkommen uforutsigbarhet som gjør at man stadig føler på en usikkerhet på hva som skal skje.
Anmeldelse: Rekonstruksjon Utøya er en sterk dokumentar om fire som gjenskaper sine minner
Bad Times at the El Royale er litt for lang med sine 2 timer og 22 minutter. Det brukes litt for lang tid i oppbyggingen til klimakset, slik at historien mister drivet den har innledningsvis.
Det er heller ikke helt heldig at Chris Hemsworth spiller figuren Billy Lee, hvis funksjon ikke skal avsløres, men denne rollen kunne hatt godt av en skuespiller med en sterkere personlighet. Samtidig hadde noen av filmens sidehistorier godt av å få enda mer plass, noe som selvsagt hadde est spilletiden ut ytterligere.
Her har Drew Goddard hatt et luksusproblem, med litt for mange historier å fortelle, men Bad Times at the El Royale er likevel en filmatisk fornøyelse med sjangersikkert skuespill, inspirert design, nydelig foto og en sorthumoristisk historie der man føler at det meste kan skje.
