Tuftet på de største slagerne fra Queens rikholdige musikkatalog, og med Freddie Mercurys gripende historie i forgrunnen, har Bohemian Rhapsody mye glede å gi til det musikkinteresserte kinopublikum.
Rami Malek (Mr. Robot) er gnistrende god som både sangeren og privatpersonen Freddie, og spesielt siste akt er en tårevåt runde med musikalsk begeistring – i hvert fall for den lettrørte.
Men dette er også en snilt dramatisert biografi, som mellom sterke høydepunkt faller ned i det sjangerordinære med noen overraskende tamme miljøskildringer, karikerte biroller og enkle klisjeer.
ANMELDELSE: Grensen – Historien tar noen ville vendinger
Fra pubband til Live Aid
Til tross for en turbulent innspilling, som blant annet inkluderte at regissør Bryan Singer ble erstattet av Dexter Fletcher på oppløpssiden, er det lite rot i selve rammeverket til Bohemian Rhapsody – her starter vi puben og ender på selveste Wembley.
Da studentbandet Smile plutselig befinner seg uten en sanger i 1970, tar en ung Freddie Mercury (Rami Malek) sjansen på å introdusere seg og sine vokaltjenester. Det blir starten på et rockeeventyr fullt av hits, banebrytende sjangerblandinger og en scenepersonlighet verden knapt har sett maken til.
Filmen fortelles med Mercury som den klare hovedpersonen, og er underholdningsfokusert i sitt kjappe fortellertempo, sitt lune humør og i sin lettbente stil. Musikken er selvsagt både sentral og fengende, men regissør Bryan Singer har ikke vært veldig opptatt av å vise hvordan låtene ble til. Det er kun ved filmens tittelspor at han virkelig tar seg tid til å vise fram hvordan musikerne i Queen skapte magien.
ANMELDELSE: Straight Outta Compton – Underholdende om California-rappens oppvekst
I et manus som har tatt seg noen kreative friheter i sin omgang med den faktiske historien (hendelser blir blant annet flyttet fram for å passe inn med filmens Live Aid-finale), er det merkbart at hangen til tydelig og enkel historiefortelling gjennomsyrer alt fra rollefigurer til situasjonene vi presenteres for.
Dette er en mild og snill Queen-historie hvor stort sett alle kommer ganske pent og pyntelig fra det, og bandkonflikter aldri går forbi kameratslig krangling. Det store unntaket er Mercurys manager Paul Prenter (Allen Leech) som nesten blir totalt tegneserieskurk utover i filmen – trusselen som kan ødelegge for både Queen som band og Freddies helse.
Topp 5: Musikkfilmer
Dette er Rami Maleks film
Freddie Mercurys bakgrunn som innvandrer og hans homoseksuelle legning, i en tid hvor begge deler ga store sosiale utfordringer, er filmens sterkeste nervetråd. Vi får se hvordan vokalisten klarte å bruke dette som kunstnerisk drivstoff, samtidig som det også gjorde han svært ensom og sårbar.
Også her er manuskriptet opptatt av å male med bred og tydelig strek, og filmen holder seg til scener som ligger klisjeene nært, men Rami Maleks prestasjon skinner gjennom og skaper en helstøpt og nyansert versjon av sangeren.
Dette er Maleks film. Han er nær elektrisk når han trer inn i Mercurys karismatiske figur. Mercurys særegne fakter. Mercurys milde vesen. Mercurys arroganse. Mercurys musikalske bravur. Malek eier rollen fullt og helt, og treffer så godt med den fysiske utstrålingen at han i noen øyeblikk glir fullstendig inn den virkelige Mercurys aura og tilstedeværelse.
Malek mestrer også det musikalske i framføringene. Her blandes skuespillerens stemme med den canadiske vokalisten Marc Martel og opptak av Mercury selv – og for meg var overgangene sømløse nok til å fungere som en stemme.
Det gjør Bohemian Rhapsody til en film som både beveger, begeistrer og gir rockefot. Den er litt for traust i fortellerstilen, og ikke helt den biografien jeg mener bandet Queen hadde fortjent på det store lerret, men absolutt en minneverdig Freddie Mercury.
Bohemian Rhapsody har kinopremiere fredag 2. november.
