NASAs romfartseventyr på 1960-tallet har vært gjenstand for flere gode skildringer, med Philip Kaufmans mesterlige De syv utvalgte (The Right Stuff – 1983), Ron Howards dramatiske Apollo 13 (1995) og den solide tv-serien From The Earth To The Moon (1998) som noen av høydepunktene.
Den første astronauten som satte sin fot på månen, Neil Armstrong, har vært portrettert flere ganger, men aldri vært midtpunktet i sin egen film før nå.
First Man er et solid romfartsdrama, der regissør Damien Chazelle (Whiplash, La La Land) unngår å skildre Armstrong som en «all american hero». I Ryan Goslings skikkelse tegnes det i stedet et nyansert bilde av en sorgtynget mann, som kanskje må helt til månen for å kunne bearbeide sitt store tap.
Anmeldelse: Lady Gaga og Bradley Cooper spiller fenomenalt godt i A Star Is Born
Lider et smertelig tap
Filmens utfordring er at de store hendelsene den skildrer i stor grad er veldig godt kjent og dokumentert fra før. Derfor er det et smart grep av manusforfatter Josh Singer å se nærmere på familiemannen Neil Armstrong og hvilken effekt jobben hans har på kona Janet (Claire Foy) og deres to unge sønner.
Manuset er basert på boka First Man: The Life of Neil A. Armstrong av James R. Hansen, og forteller oss blant annet om det smertelige tapet av datteren Karen, som døde i 1962, bare to år gammel.
Armstrongs stillhet rundt dette tapet går som en rød tråd gjennom filmen, og presenteres som en delvis forklaring på hvorfor han var villig til å satse livet i de risikable Gemini- og Apollo-ekspedisjonene i årene som fulgte.
Høy grad av troverdighet
Damien Chazelle har greid å gjenskape NASA-eventyret med høy grad av troverdighet, både når det gjelder miljøskildringene og den tidsriktige fargepaletten i fotograf Linus Sandgrens elegante bilder.
Det er prisverdig hvordan han viser oss de første rakettoppskytingene innenfra cockpiten, og gir oss en klar følelse av hvor klaustrofobisk trangt, ekstremt bråkete og bokstavelig talt rystende det kunne være for astronautene, og hvordan det plutselig blir blikkstille i det rakettene bryter gjennom atmosfæren.
Det store kruttet brennes ikke av før mot slutten, der vi får se Apollo 11-raketten stige til værs i all sin prakt, på vei mot en spennende månelanding.
Selv om dette romfartseventyret har blitt skildret mange ganger før, makter Damien Chazelle å vise oss nye og spennende sider av det. Selv om man vet hva som skal skje, og hvordan det ender, er det likevel spennende å følge med på ferdene.
Filmen inneholder blant annet mange små, private stunder som ikke har vært vist før, samt versjoner av historiske øyeblikk som kanskje forløp litt annerledes enn mange husker.
Anmeldelse: Føniks er en sterk debutfilm som sitter hardt i kroppen
Spektakulær skildring av nyere historie
Det beste med First Man er likevel skildringen av forholdet mellom herr og fru Armstrong, satt under press av påkjenningene rundt datterens sykdom og død og Neils livsfarlige virke som astronaut. Det er dette som står igjen som det emosjonelle midtpunktet i First Man, med en rørende kulminasjon på månens overflate.
I tillegg formidler Damien Chazelle på en spektakulær måte en del av nyere historie som amerikanerne med rette kan være svært stolte av. Fullt så stolte trenger de ikke være av kritikken rettet mot filmen for å utelate plantingen av det amerikanske flagget på månen.
Det de kanskje ikke har tenkt på, er at dette skal ha vært en om lag ti minutter lang operasjon med mye prøving og feiling på grunn av et uventet hardt underlag, og ville trolig ikke blitt en særlig spennende sekvens for amerikanske patrioter.
Denne utelatelsen er derfor ett av imponerende mange gode valg filmskaperne av First Man har tatt.
