Rekonstruksjon Utøya er et sterkt og velkomment bidrag til den filmatiske diskursen om terrorangrepet 22. juli 2011. Den svenske regissøren Carl Javér har tatt i bruk enkle virkemidler for å la fire overlevende gjenskape sine minner fra Utøya.

Det er et konsept som i utgangspunktet kan virke litt kunstig, men som viser seg å gi økt kunnskap, forståelse og respekt.

Noen smarte og nesten utspekulerte dramaturgiske grep gir en emosjonell uttelling som gjør dette til en film det virkelig er verdt å se. Rekonstruksjon Utøya gir publikum en anelse av hvor sjokkartet og totalt ubarmhjertig det var å være i terrorens grep.

Rakel gjenskaper et fryktelig øyeblikk i “Rekonstruksjon Utøya”. (Foto: Tour de Force)
Sterke inntrykk

Rakel, Mohammed, Jenny og Torje forteller sine historier hver for seg. Ved hjelp av 12 ungdommer gjenskaper de noen avgjørende øyeblikk fra Utøya i et filmstudio på Filmcampen i Målselv.

Det er ikke selve gjenskapingen som gjør størst inntrykk, men å se hva dette gjør med både de fire overlevende og ungdommene som er med på å utspille situasjonene. Det er lett å se hvordan de bearbeider sterke inntrykk foran kamera.

I ett av tilfellene ser man også en tilsynelatende mangel på emosjonell respons som likevel ender opp med å bli et sterkt eksempel på terrorens konsekvenser.

Hjerteskjærende historier

Måten historiene iscenesettes på i filmstudioet har sterke likhetstrekk med Lars Von Triers Dogville, der de eneste kulissene er hvit tape som streker opp omriss av bygninger og natur. Det er også det eneste man trenger for å se for seg hvordan det skjedde. Her er det nemlig seerens egen fantasi som skaper kulissene.

Man tror kanskje at man forstår hva som skjedde på Utøya, men en film som dette understreker det figuren Kaja sier i starten av Erik Poppes Utøya 22. juli. Vi vil aldri kunne forstå. De hjerteskjærende historiene vi får fortalt i Rekonstruksjon Utøya hjelper oss imidlertid litt med å begripe ondskapen og galskapen ungdommene ble utsatt for.

Rakel, Mohammed, Jenny og Torje forteller åpent og ærlig med fryktelige beskrivelser som er både ubehagelige og rørende. Filmen maner til respekt for deres kamp for å komme seg videre i livet. Det er sterkt å se dem kjempe for å bevare håpet for fremtiden, og at deltagelsen i dette prosjektet kan være et ledd i prosessen.

Deltagerne i en nødvendig gruppeklem i “Rekonstruksjon Utøya”. (Foto: Tour de Force)
Tydelig dramaturgi

Det er fremdeles slik at den aller sterkeste øyenvitneskildringen fra Utøya jeg har sett, er i en annen dokumentarfilm, nemlig Kari Anne Moes Til ungdommen, der jeg skrev i anmeldelsen at “Johanne forteller sin sterke overlevelseshistorie direkte til kamera, med en iskald dramaturgi som omtrent ikke kunne vært skrevet bedre.”

Rekonstruksjon Utøya har en skreven dramaturgi som blir spesielt tydelig i den siste delen, der man kan mistenke at manusforfatterne Carl Javér og Fredrik Lange har påvirket hvilken informasjon som gis til hvilken tid.

Denne delen av filmen blir imidlertid avslørt om man ser Paul Greengrass sin Netflix-film 22 July først, så vent gjerne med den til etter at du har sett Rekonstruksjon Utøya for best mulig effekt.

Denne filmen er uansett et viktig og verdig dokument over hva terrorangrepet på Utøya gjorde med noen av de som overlevde.

Om FILMEN

Rekonstruksjon Utøya
  • Rekonstruksjon Utøya
  • Slippdato: 19.10.2018
  • Regi: Carl Javér
  • Utgiver: Tour de Force
  • Originaltittel: Rekonstruksjon Utøya
  • Aldersgrense: 12
  • Sjanger: Dokumentar

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.