The Miseducation of Cameron Post tok med seg den gjeveste prisen under Sundance-festivalen i januar i år.
Filmskaper Desiree Akhavan har tidligere laget flere filmer om ung seksualitet, og tar for seg temaet nok en gang i filmen The Miseducation of Cameron Post.
Denne gangen skal vi til 90-tallet og Montana, og en plass der homofili ikke eksisterer – bortsett fra som folks har syndige og sykelige tanker.
Dette er en film om identitet, og om å finne seg selv, selv når verden forteller deg at den du er ikke er bra nok. Og med dette har Akhavan laget en film full av hjertevarme, men som dessverre ikke slår så hardt som den burde ha gjort.
Filmanmeldelse: «Call Me By Your Name» – Vart og vakkert om gryende kjærlighet.
Ikke homofili, bare synd
Chloë Grace Moretz spiller Cameron, som blir tatt på fersken med trusa nede i baksetet på en bil under skoleballet.
Siden den hun klina med ikke var kjæresten Jamie, men bestevenninna Coley, sendes hun til Gods Promise – en kristen leir for “kjønnsforvirret ungdom som er tiltrukket av det samme kjønn”.
Ledet an av den iskalde psykologen Dr. Lydia Marsh (Jennifer Ehle) og den tidligere kjønnsforvirrede, men nå omvendte pastor Rick (John Gallagher Jr.) skal Cameron, gjennom terapi og bønn, kvitte seg med sine syndige tanker.
På Gods Promise møter Cameron ungdommer som er på forskjellige stadier i hjernevaskingen, og blir raskt venner med Jane Fonda, ja hun heter faktisk det, spilt av Sasha Lane (American Honey) og Adam, spilt av Forrest Goodluck (The Revenant).
De står imot overmakta, dyrker sin egen cannabis og forteller de voksne det de tror de vil høre. Gode venner hvis Cameron ønsker å holde på den hun her med andre ord, men hvor lenge klarer hun å stå imot omvendelsesterapien?
Hjertevarme
Kristne organisasjoner som ønsker å “kurere” homofili er et viktig tema. Selv om vi kanskje ikke har lignende leirer i Norge har vi fortsatt en vei å gå når det kommer å godta mennesker som de er, og mange unge sliter av den grunn med å komme ut av skapet.
Med et så emosjonelt betent tema kunne The Miseducation of Cameron Post fort ha blitt en melodramatisk affære, men filmskaper Akhavan har laget en nedtonet film som ikke spiller på voldsomme følelser og dramatikk.
Dette kler handlingen, som for det meste dreier seg om Camerons tanker og gryende vennskap med Adam og Jane, godt.
Chloë Grace Moretz spiller med en dempet væremåte som virker troverdig for figuren og samspillet med Lane og Goodluck er fint.
Vennskapet mellom de tre er filmens beste kvalitet, og det utspiller seg flere lune og artige øyeblikk mellom dem, som gir filmen litt deilig hjertevarme. Som for eksempel når de sniklytter til radio og Cameron danser til 4 Non Blondes på kjøkkenbenken.
Filmanmeldelse: «Hva vil folk si» – En gripende film som gjør vondt i mellomgulvet.
Litt feig
Som nevnt er ikke Akhavan en nykommer for temaet ung seksualitet, men hun blir litt feig i møte med hva de konservative holdningene gjør med livene til disse unge menneskene.
Det er ingen tvil om hvem som er “bad guys” i filmen. Jennifer Ehles rollefigur er så ekstrem i sine holdninger at hun nærmest virker ond. Se for deg sykepleieren i Gjøkeredet, så er du der.
Likevel mangler filmen brodden som kunne gjort dette til aktuell samfunnskritikk, for ved å sette handlingen til 90-tallet mister også fortellingen noe av sin styrke.
Kunne slått hardere
Selv er jeg oppvokst på 90-tallet og synes filmens tidskoloritt er deilig nostalgisk, men lun nostalgi frarøver samtidig handlingen den aktualiteten den ville hatt om handlingen var satt i nåtid.
Det ligger et romantisk slør og en følelse av at vi er på vei til noe bedre over fortellingen. Det er naivt når vi vet at leirer som Gods Promise fortsatt eksisterer, og at homofil ungdom med religiøs bakgrunn oftere tar sitt eget liv enn heterofile unge.
Boken som filmen er basert på foregår på 90-tallet, men det hadde ikke vært noe problem å gjøre filmen dagsaktuell. Internett og mobiltelefoner er for eksempel goder som kunne ha blitt fratatt ungdommene på leiren.
Ved å gjøre dette hadde The Miseducation of Cameron Post blitt en tydeligere film for ungdom som sliter. Nå er den en tidvis vond, men mest trivelig film om ungdomstid og seksualitet.
