En indonesisk grøsser med den smått spekulative tittelen Satan’s Slaves høres kanskje litt suspekt ut, men det er altså snakk om en effektiv, liten sjangerlek, der nervene settes på noen neglebitende prøver!

Filmen er løst basert på en indonesisk film med samme navn fra 1980 (som igjen skal ha vært inspirert av Don Coscarellis Phantasm fra 1979) som skremte vettet av regissør Joko Anwar da han var ung.

Han viser god sjangerforståelse, men greier ikke helt å utnytte en lovende historie med et spennende anslag. Klimakset koker bort i litt for tynne horrorgrep. Underveis er det likevel flere stunder der selv en garvet filmkritiker må knipe øynene litt igjen i påvente av skremselen jeg aner ligger på lur.

Satan’s Slaves kunne godt ha vært en episode av The Conjuring-serien, bare at de stakkars hovedpersonene ikke har noen djevleutdrivere til å hjelpe seg.

Bront Palarae spiller en hardt prøvet familiefar i “Satan’s Slaves”. (Foto: Another World Entertainment)
Små triks skaper stor uhygge

Året er 1981 og vi introduseres for en familie på seks, pluss en bestemor i rullestol, i et stort hus på den indonesiske landsbygda.

Den syke moren (Ayu Laksmi) er sengeliggende, og bruker en liten bjelle for å påkalle oppmerksomhet fra mannen (Bront Palarae), datteren Rini (Tara Basro) og sønnene Tony (Endy Arfian), Bondi (Nasar Annuz) og den stumme Ian (Muhammad Adhiyat).

Det skjer etter hvert skumle ting i huset som rammer hele familien, og de søker hjelp hos den lokale presten Ustadz (Arswendi Bening Swara) og sønnen Hendra (Dimas Aditya). De begynner å ane at det ligger mørke krefter bak.

Anmeldelse: Sorry To Bother You er hardtslående og humoristisk samtidskritikk

Filmen bruker mange små triks for å skape stor uhygge. Klangen av morens bjelle viser seg å være effektiv, det samme gjelder gjenskinn i speil og vinduer, en mørk brønn, mystiske bankelyder, skumle portretter, utspekulerte kameravinkler og dunkel lyssetting.

Det siste er spesielt viktig, for som i så mange andre grøssere, er det i skyggene man bør være ekstra på vakt.

Her dukker det nemlig opp skumle skikkelser i hytt og pine, og selv om det kan få noen og enhver til å skvette, får man samtidig inntrykk av at disse synene kun manes frem for å skremme publikum, ikke fordi det historiens mørke krefter oppnår noe som helst med det.

Når det er litt for åpenbart hva filmskaperne prøver på, virker det ikke alltid like skremmende lenger.

Søsknene Rini (Tara Basro), Ian (Muhammad Adhiyat, skjult), Bondi (Nasar Annuz) og Tony (Endy Arfian) i “Satan’s Slaves”. (Foto: Another World Entertainment)
Lett å gjennomskue skremselstaktikken

En viktig kvalitet i en grøsser, er skuespillere som kan formidle figurenes frykt på en troverdig måte, og der overbeviser det gode ensemblet i Satan’s Slaves.

Regissør Joko Anwar har jobbet med Bront Palarae og Tara Basro tidligere, begge i serien Halfworlds og Basro i filmen A Copy of My Mind. Her gir han dem og de andre muligheten til å skape en viss dybde i figurene sine.

Vi får vite at den syke moren er en tidligere suksessfull plateartist, men pengestrømmen har for lengst tørket ut. Faren sliter med å forsørge familien, og virker å søke en viss avstand.

Rini er den rolige og ansvarsfulle, tenåringen Tony er den omsorgsfulle rebellen, mens båndet mellom de to minste, Bondi og Ian, kanskje ikke er så sterkt som først antatt.

Anwar greier å skildre en familie med reelle utfordringer slik at vi knytter bånd til dem allerede før de blir plaget av overnaturlige omstendigheter.

Anmeldelse: The Ballad of Buster Scruggs er full av deilig sort humor og treffsikre overraskelser

En brønn står i sentrum for visse begivenheter i “Satan’s Slaves”. (Foto: Another World Entertainment)

Filmens første time har en lovende oppbygging av mystikken, med flere uforklarlige hendelser og sekvenser der man godt kunne hatt en pute å gjemme seg bak. Joko Anwar og fotograf Ical Tanjung er veldig nøye med hva de viser oss når, og selv om det er rimelig lett å gjennomskue skremselstaktikken, skvetter man likevel.

Den siste delen av filmen er ikke like god, for her mangler historien den samme grad av finesse og oppfinnsomhet. Klimakset viser budsjettets begrensninger, og blir løst i overkant kjapt og tradisjonelt.

Det er likevel forfriskende å se en slik type historie bli fortalt fra annet hold enn Hollywood og Japan, spesielt når det er snakk om religiøse grøss innenfor islam.

Det er derfor slett ikke bortkastet tid å se Satan’s Slaves om man er lysten på noen greie grøss på kino. Den er godt filmet, har flinke skuespillere og flere øyeblikk som kanskje er inspirert av filmer som Ringu/The Ring, Ju-on/The Grudge, The Conjuring og The Babadook, med hint av Rosemary’s Baby.

Det er i så fall slett ikke de verste inspirasjonskildene og vise til når man vil lage noe skummelt.

Om FILMEN

Satan's Slaves
  • Satan's Slaves
  • Slippdato: 30.11.2018
  • Regi: Joko Anwar
  • Utgiver: Another World Entertainment
  • Originaltittel: Pengabdi Setan
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama, Horror, Overnaturlig

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.