Bond-faktoren er ganske høy i denne femte filmen om Lisbeth Salander, hvor Sverige og den gråbleke nordisk noir fasaden stappes med action og Hollywood-klisjeer.

I likhet med den norske noirfetteren Snømannen er dette også en film som er lekker å se på, men som ikke helt klarer å komme under overflaten på den nordiske krimsjangeren.

Her er det mye som ser både stilig og uhyggelig ut, og det lånes skamløst fra både Batman, Bond og “heist”-sjangeren for å gi lettbent actionunderholdning. Men det skorter på originalitet. Krimgåten, rollefigurene og den i utgangspunktet interessante kontrasten mellom skandinavisk velferdssamfunn og gjennomtrengende ondskap blir bare lettvinte etterligninger av ting som har grepet og gledet publikum før.

ANMELDELSE: Snømannen – Ikke min Harry Hole

Batman-faktoren er høy når regissør Fede Alvarez maler hevneren Lisbeth Salander. (Foto: United International Pictures)
Halvt hacker, halvt Batman

Fra første scene er det tydelig at Lisbeth Salander denne gangen er halvt hacker og halvt hevner – av typen Batman. Hun bor i en teknisk velutstyrt lagerbygning på havna, livnærer seg av hackeroppdrag innen internasjonal storspionasje og straffer kvinneundertrykkende drittsekker på fritiden.

Hun ser ut til å fungere godt i storsamfunnets skygge, men da hun stjeler et program som kan overstyre verdens atomvåpen blir hun angrepet av en mystisk gjeng som kalles edderkoppene. Hun havner raskt i kryssilden mellom superskurker, amerikansk etterretning og svensk politi. Og hun tyr til sin gamle venn, journalist Mikael Blomkvist (Sverrir Gudnason) for å få hjelp til å både renvaske seg selv og redde verden.

Regissør Fede Alvarez (Don’t Breathe, Evil Dead) sauser her sammen en popkulturell miks som spenner fra actionkomedie via “blockbuster”-stunt til nedpå journalistthriller. Det er alle gode ingredienser, men det spriker altfor mye under Alvarez regi. Han ofrer miljøskildringer og oppbygging til fordel for forklarende dialog og framdrift gjennom praktiske tilfeldigheter. Og selv om en godtar tegneserielogikken, så lugger det stadig i fiksjonstroverdigheten.

Historien og de komplekse magekribelende spenningsmysteriene er ikke like gode her som i filmatiseringen av Stieg Larssons Millenium-trilogi. Spesielt sammenlignet med Menn som hater kvinner. Om det skyldes at boken til David Lagercrantz (som har tatt over bokuniverset etter at Larsson døde) ikke holder nivået, eller om plottet har blitt vasket ned og forenklet i manusarbeidet, vet jeg ikke. Men som krim har denne filmen ingen finesse i sine avsløringer og nesten ingen tematisk dybde i sine ganske så opprivende konflikter.

ANMELDELSE: Kapteinen – Beinhardt krigsdrama

Synnøve Macody Lund har ingen problemer med å gestalte kjølig og lett arrogant svensk politileder. (Foto: United International Pictures)
Ikke den beste Lisbeth Salander

Claire Foy har imponert stort som dronning Elizabeth i Netflix-serien The Crown de siste årene, og selv om hun gir både sårhet og kul slagkraft til Salander, så treffer hun ikke den ektefølte outsideren og den gjennomgående rå personligheten som kjennetegnet Noomi Rapaces versjon fra 2009.

Foy har fått i oppgave å spille en slags airbrushet reklamefilmutgave av Salander, der alle kanter er polert ned. Det gjør at mye av karismaen er borte, og Salnders livsstil som hacker og rettferdighetskjemper blir drøyt corny når det skal spisses inn i det overtydelige og lettsolgte.

Filmen har et manus som holder igjen flere av rollefigurene i sitt noe overbefolkede spenningsjag. Både Atlanta-favoritten LaKeith Stanfields rolle som småmorsom NSA-agent og Synnøve Macody Lunds rolle som arrogant SÄPO-sjef er eksempler på kule skuespillere som dessverre avspises med lovende, men underutviklede biroller som kun brukes for å dytte plottet videre.

Noen figurer faller også helt gjennom. Spesielt gjelder dette utgaven av Mikael Blomkvist. Det er ikke skuespiller Sverrir Gudnasons feil, men i dette manuset er den nysgjerrige journalisten en uvanlig flat pappfigur som like gjerne kunne vært fjernet fra hele filmen.

De som elsker kjølige krimfilmer med gufs av gammel ondskap får en helt ok dose popkornunderholdning i The Girl in the Spider’s Web. Her er det også flere sekvenser som virkelig får ut fullt utbytte av noen herlige arkitektoniske perler. Men filmatiseringen av den fjerde Salander-romanen går fort i krimglemmeboka.

Om FILMEN

The Girl in the Spider's Web
  • The Girl in the Spider's Web
  • Slippdato: 09.11.2018
  • Regi: Fede Alvarez
  • Utgiver: United International Pictures
  • Aldersgrense: 15 år
  • Sjanger: Action, Krim

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.