Det sier kanskje noe om samtiden vår at engstelsen og noiaen har satt sitt preg på serieåret 2018. Spioner og skrekk står som to av de store stikkordene for serieåret vi er i ferd med å legge bak oss.
Spionsjangeren har rommet alt fra popkornvennlige Jack Ryan og Homeland, til den realistiske og avhengighetsskapende Le Bureau. Og på veien så har vi sneiet innom den historisk nysgjerrige The Looming Tower, de konspirasjonsengstelige Homecomming og Counterpart og den smått gladvoldelige Killing Eve. Og selv om det er på kino de mest innovative skrekkuttrykkene har kommet i år, så har serietilbudet også levert nyvinninger. Fra milde Chilling Adventures of Sabrina, via uhyggelige Castle Rock til den knallgode The Haunting of Hill House.
Men! Nå skal vi ikke redusere det enorme serietilfanget til bare én tendens. Det har ikke skortet på variasjon og skaperglede i 2018.
Seriemorderkomedier som Barry og Mr Inbetween, modige sjangerblandinger som Kidding og The End of the F***ing World og referansefester som Cobra Kai og Riverdale har alle bidratt til at 2018 har vært en rikholdig sofafest.
På dokumentarfronten har vi fått så forskjellige godbiter som Wild Wild Country, The Toys That Made Us og den animerte Tales from the Tour Bus. Og i krimsjangeren har vi kunnet meske oss med alt fra sci-fi etterforskning i Altred Carbon og Star Trek: Discovery, via nye sesonger med Bocsh og Narcos til moroetterforskerne på Brooklyn-Nine-Nine og mellomkrigskrim i Babylon Berlin.
2018: Årets beste filmer!
I et serieår som også har gitt det vi mistenker å være rekordmange norske produksjoner, så er det gledelig at vi her finner flere og varierte høydepunkter.
Heimebane kom som en suser i krysset tidlig i sesongen. En Natt fulgte opp med en formsterk og glimrende fortalt kjærlighetshistorie, og Oslo Zoo viste nok en gang for et talent Amir Asgharnejad er. Og ikke for å blåse for hardt i NRK-trompeten, men slutten på Unge Lovende var rørende god, og Lovleg var både deilig rar og forfriskende langt unna Oslo-gryta. I tillegg til det har vi kost oss med krimserien Kielergata og treffsikre dokumentarmusikaler i Stories from Norway.
Dette var også året hvor Netflix ble skikkelig gammel. House of Cards sesong 6 var en gedigen nedtur som ikke bare ødela slutten på det som en gang var en utmerket serie. Da vignetten rullet over skjermen denne høsten kom en bestemt følelse av å se på noe utdatert. House of Cards-åpningen, som for mange signaliserte starten på strømmetjenestens inntog i Norge og en ny TV-hverdag, ble i høst lyden av strømmenostalgi.
Men det skal ikke handle om skuffelser som House of Cards, Rig 45, Camping, Who is America? og Marvel-seriene til Netflix nå, det skal handle om våre beste serieopplevelser.
Oppfølgersesonger som Westworld S02, The Handmaid’s Tale S02, Legion S02 og BoJack Horseman S05 var alle favoritter som nesten kom helt opp, men bare nesten.
Bevæpnet med vår egen smak og dømmekraft har vi kommet fram til følgende topp 10 over våre personlige favoritter fra 2018. Seriene som ga oss de beste sofaopplevelsene i året som har gått. Dette er selvsagt også våre aller varmeste serieanbefalinger for juleferien!
Er du enig med oss? Har vi bommet totalt? Kom med dine favoritter og synspunkter i kommentarfeltet.
2017: Årets beste filmer | Årets beste TV-serier
The Haunting of Hill House
The Haunting of Hill House klarte serieskaper Mike Flanagan å servere et underholdende, skummelt og fengslende fint familieportrett.
Med utgangspunkt i en Shirley Jackson-bok fra 1959, er dette en serie som på elegant vis tar tak i gjenkjennelige og universelle engstelser vi har for våre nærmeste, og kjører de gjennom et deilig spøkelseshus som skremmer våre hovedpersoner både i våken og sovende tilstand.
Tempoet er kledelig nedpå, her får vi tid til å bli kjent med familien Crain i både fortid og nåtid. Vi skremmes ikke med «jump scares» hver gang kameraet rører på seg. Det kan faktisk gå så lang tid mellom gysene at en nesten glemmer at dette er en grøsser, men bare nesten. Og når det smeller, så smeller det på herligste vis.
Det overnaturlige visualiseres meget tilfredsstillende. Og måten serien lar oss gjette på hva som er virkelig og hva som er innbilt, holder oss i husets innerste kjerne lenge etter at rulleteksten har rullet over skjermen for siste gang.
The Haunting of Hill House ligger på Netflix.
PODKAST: Skrekktips til Halloween
My Brilliant Friend
Da Elena Ferrantes suksessroman Mi briljante venninne dukket opp som TV-serie hos HBO Nordic i høst, var det ikke mangel på superlativer i media. For My Brilliant Friend var jo helt briljant.
Serien tar oss med til Italia og Napoli på 50-tallet, der vi blir kjent med Elena og hennes egenrådige, intelligente og eksentriske venninne Lila. Elena elsker Lila, Elena vil være som Lila, men Elena hater nesten Lila litt også. For hun er alltid flinkest, alltid først, alltid litt bedre.
Dette er en nydelig oppvekstskildring som forteller om hvordan livene til disse to kvinnene har blitt preget av hverandre. Og serien forteller om håp for fremtiden, frustrasjon over eget liv og begrensningene stedet og samfunnslaget du er født i legger på deg.
My Brilliant Friend er en serie som med sin sterke fortelling og visuelle uttrykk fenglser deg fra første sekund, og som aldri slipper helt taket.
PODKAST: «My Brilliant Friend» er helt fantastisk!
My Brilliant Friend ligger på HBO Nordic.
Killing Eve
En av vårens absolutte seriegleder var den morsomme, lekre og spennende spionserien Killing Eve. En herlig annerledes serie som fenget både med glimrende rollefigurer, sort humor og noen skjønne og stemningsfulle øyeblikk.
Etterretningsagenten Eve Polastris (Sandra Oh) er i hælene på den mystiske leiemorderen Villanelle (Jodie Comer), og det utvikler seg etter hvert et helt spesielt forhold mellom de to. Jakten tar oss fra London, via Berlin til Russland og hele tiden balanseres klassisk spionspenning med en lun og magekriblende historie om våre hovedpersoner.
Musikken er fortreffelig, med flere popperler som skaper egne små rom av velvære i serieuniverset. Og så er det en fryd å være i selskap med både Sandra Oh og Jodie Comer. Finaleepisoden er også en av årets kuleste serieavslutninger.
Killing Eve ligger på HBO Nordic.
Better Call Saul S04
(Foto: Netflix, Sony Pictures Television)
Serieskaper og manusforfatter Vince Gilligan har plassert seg helt i toppen blant de store kunstnerne innenfor TV-serieformatet. Breaking Bad er en av vår tids mest komplekse og best fortalte personreiser, og Better Call Saul har nå blitt jevnbyrdig sin moderserie når det gjelder både rollefigurenes utvikling, den seige spenningsoppbyggingen og de meget tilfredsstillende oppgjørene.
Broen mellom de to seriene er nå komplett, og måten manusforfatterne tar tak i enkeltepisoder, historietråder og hendelser fra Breaking Bad og gir oss forhistorie, kontekst og motivasjoner er suverent god TV. Samtidig bygger Better Call Saul ut fortellingen, og gir oss dypere klangbunn til det som allerede er et mesterverk.
Med trekløveret Jimmy «Saul» McGill (Bob Odenkirk), Mike Ehrmantraut (Jonathan Banks) og Gus Fring (Giancarlo Esposito) i front, er dette en serie som med stort spenn klarer å forene ulike reiser hvor rollefigurenes mørkere sider låses opp. Selv om det dette er typer som definitivt gjør ting det er lett å mislike, så er det like lett å finne sympati for våre antihelter.
Tips: Se Breaking Bad-episoden Face Off (sesong 4, episode 13) før du ser sesong 4 av Better Call Saul – da vokser både episoden og sesongen seg enda bedre!
Alle fire sesongene av Better Call Saul ligger på Netflix.
ANMELDELSE: Better Call Saul S03 – bedre til å «breake bad» enn moderserien
The End of the F***ing World
Road movie, oppvekstskildring, krimfortelling, komedie – det er litt vanskelig å definere hva The End of the Fucking World er fordi den blander ulike sjangre i én herlig miks.
Men uansett hvordan man velger å klassifisere den, så er dette en sær, rar, voldsom, sår, morsom og fin serie. Og midt oppi det hele står to rollefigurer som man kanskje egentlig burde hate, men som det er umulig å ikke elske.
Serien handler om de to 17-åringene James og Alyssa. James kan innledningsvis fortelle oss at han er psykopat. Som barn pleide han å drepe dyr – stakkars katta til naboen. Alyssa synes de to skal bli kjærester, James synes det høres ut som en kjempefin anledning til å drepe henne.
The End of the Fucking World låner hyppig fra filmer som Thelma and Louise, True Romance, både i sjangertrekk, men også direkte referanser som en rød hawaii-skjorte og et par store solbriller. Men selv om serien låner fra de store fremstår den som noe nytt og friskt. Serien fikk meg til å smile, le og gråte. Den er voldelig, vakker og morsom.
The End of the F***ing World ligger på Netflix.
ANMELDELSE: The End of the F***ing World – En nydelig og artig fortelling om to outsidere
Heimebane
Heimebane var «on fire» da den kom som en ferdigdempa lissepasning på senvinteren. Serien hadde alt. En knallgod historie, aktuell samfunnsbrodd, herlige skuespillerprestasjoner, en durabelig dialektdebatt og en Varg-sang som ble i overkant fengende.
Ane Dahl Torp er knallgod som fotballtreneren Helena Mikkelsen, en rollefigur som tente full gnist for alle som heier på en real «underdog». Hun lyktes med å skape stolkantspenning rundt både fotballresultater på banen og kjønnsfordommer utenfor banen.
John Carew viste oss at han kunne spille mer enn bare fotball. Emma Bones og Axel Bøyum ble folkekjære favoritter. Og serieskaper Johan Fasting viste at det ikke bare er i Texas en kan skape drivende godt samfunnsdrama rundt et fotballag (se Friday Night Lights alle sammen!) – det fungerer utmerket godt på vestlandet også.
SE SERIEN HER: Heimebane
Le Bureau S04
Le Bureau er en gave til alle som digger grublegod etterretningsspenning. Den franske godbiten er en av de mest realistiske spionseriene som finnes på TV. Den er bitende aktuell, og den er mesterlig god på å skape stolkantspenning av telefonkonferanser filmet i kommunegrå omgivelser.
Sesong 4 ble en sesong hvor serieskaper Eric Rochant lente seg noen prosenter mer mot spionsjangerens underholdningstradisjoner. Det lugget bitte litt i den ellers meget troverdige tonen, men ikke mer enn at dette var årets høydepunkt i en ellers meget sterk spionsjanger. Enten det handlet om russiske hackere, franske IS-terrorister eller e-tjenestens interne gransking – Le Bureau byr på innsikt og spenning gjennom hele serien.
I en serie hvor skuespillerprestasjonene er på jevnt toppnivå, er det fremdeles Mathieu Kassovitz (Malotru) som stikker seg ut. Han har klart å skape en rollefigur som naturlig kombinerer et lynende intellekt, en fysisk seighet, et stort og komplekst hjerte og et sårt vemod som gjør hver en scene med mesteragenten til en liten opplevelse.
Avslutningen koker det også nervepirrende cliffhanger av, så vi er så definitivt hektet på for sesong 5. Du kan se alle 4 sesongen av Le Bureau på NRK TV.
ANMELDELSE: Le Bureau S04 – En av tidenes beste spionserier
The Marvelous Mrs. Maisel S02
Rachel Brosnahan inntok TV-skjermen som en virvelvind da The Marvelous Mrs. Maisel dukket opp i fjor. Hun var den mest sjarmerende dama på skjermen i 2017, og det er hun også i år.
The Marvelous Mrs. Maisel var skikkelig fornøyelig selskap på TV-skjermen i høst, og er helt klart den triveligste komedien i år.
For de uinnvidde så handler serien altså om den rike New York-husfruen Miriam Masel aka Midge, som på slutten av 50-tallet oppdager et talent for standup etter en turbulent tid i ekteskapet.
I den første sesongen serverte serieskaper Amy Sherman-Palladino oss en serie der replikkene ble avfyrt som ei mitraljøse. Det fungerte knallbra, og denne gangen er dialogen enda et knepp mer velskrevet.
Replikkene kommer like kjapt og like poengtert som i forrige sesong, samtidig som Brosnahan også klarer å legge et lag med sårbarhet under alle vittighetene, Det vender flere scener fra latterkuler til klump i halsen på en elegant måte.
Hvis du ikke har blitt kjent med Mrs. Maisel enda, så har du et nydelig bekjentskap i møte!
ANMELDELSE: The Marvelous Mrs. Maisel S02 – Et herlig gjensyn med sjarmerende Emmy-vinner
The Marvelous Mrs. Maisel sesong 1 og 2 ligger på Amazon Prime.
Atlanta S02
Donald Glover er en av de beste og mest kreative kunstnerne vi har om dagen. Under artistnavnet Childish Gambino serverte han en knallhit, og en av årets beste musikkvideoer, med This Is America. Som kul skuespiller serverte han høydepunktet i årets Star Wars-film, som en karismatisk versjon av den unge Lando Calrissian i Solo: A Star Wars Story.
Men det er som serieskaper, manusforfatter og hovedrolleinnehaver i Atlanta han er på sitt aller aller beste.
Her kombiner han kunstneriske ambisjoner, samfunnsengasjement og artisteri i en deilig aktuell «hipp hop»-dramedie. Økonomi, hverdagsrasisme og klasseskiller er de sentrale tematiske bakteppene, og Glover og hans samarbeidspartnere bruker treffsikker observasjonshumor til å male smarte forviklinger det er lett å la seg begeistre av. Med herlige kollegaer som regissør Hiro Murai, manusforfatter Stephen Glover og skuespillerne Lakeith Stanfield og Brian Tyree Henry, har Donald Glover her skapt en kreativ lekegrind som avler fantastiske forviklinger.
Sesong 2 av Atlanta tar seg tid til å dyrke enkeltepisodene fullt og helt. Spesielt er episoden Teddy Perkins en perle av skuespill, underfundighet og fortellerkunst. Rett og slett en av de aller beste episodene på TV i 2018.
Atlanta er en serie som fortjener flere seere. Her i Norge vises den dessverre litt bortgjemt på TV-kanalen FOX. Men sesong 1 ligger til strømming på Viaplay, og der vil også sesong 2 dukke opp etter hvert.
ANMELDELSE: Atlanta S02 – Fortsetter å være en av mine favorittserier
Sharp Objects
Sommerens store serie ble den vodkamarinerte og visuelt nydelige psykologiske krimserien Sharp Objects.
Regissør Jean-Marc Vallée (Dallas Buyers Club og Wild) imponerte stort med den stilsikre første sesongen av Big Little Lies i fjor, og med Sharp Objects tok han nye steg som en av de mest særegne og spennende serieregissørene i verden.
Det betraktende og nysgjerrige kameraet, den tidvis drømmektige bruken av naturlig lys og den argumenterende klippingen ga serien et visuelt fokusert formspråk som passet perfekt til Gillian Flynns fengende bokhistorie.
Serien er aldri langt unna klisjeene med sin alkoholiserte hovedperson og sine såpete småbykonflikter, men her er det nok originalitet til at det svinger av både intriger og sårbare avhengigheter. Mye av suksessen skyldes flere fortreffelige rolleprestasjoner – her skal spesielt Amy Adams og Eliza Scanlen ha honnør for et gnistrende godt søsterpar. Og Patricia Clarkson er vemmelig god som mamma Adora.
Så må vi også gi en stor applaus for musikkbruken. Både som lydspor for de ulike rollefigurene, og som lydspor for publikum. Det er lett å få lyst til å kjøpe seg nytt stereoanlegg etter å ha sett disse 8 episodene.
Har du ikke sett Sharp Objects ennå, er selvfølgelig årets beste serie en knallsterk anbefaling for juleferien. Og husk å se helt til rulleteksten er ferdig!
Sharp Objects ligger på HBO Nordic.
ANMELDELSE: Sharp Objects – Ubehagelig god
Hvilke serier mener du er årets beste? Si din mening i kommentarfeltet!
