Filmene fra tegneseriegiganten DC har fått kritikk for å være for mørke (nå senest med vittig dialog i Fox/Marvel-filmen Deadpool 2/Once Upon a Deadpool).
Regissør James Wans Aquaman ser ut til å gjøre opp for det med fargesprakende superaction og en forholdsvis lystig helt som ikke tar seg selv altfor seriøst.
Det er ikke helt Deadpool-kvalitet over selvironien, men Jason Momoa ser ut til å storkose seg i en morsom og muskuløs rolle i en film med en halsbrekkende fremdrift og et mildt sagt imponerende effektarbeid.
Historien er på alle måter tynn og tåpelig, men Aquaman er samtidig et underholdende eventyr med svært høy popkornfaktor.
Vil invadere verden
Arthur (Jason Momoa) er resultatet av det uvanlige forholdet mellom en fyrvokter (Temeora Morrison) og Atlanna, dronningen av den mytiske, undersjøiske byen Atlantis (Nicole Kidman).
Mens Arthur ennå er liten, blir Atlanna tvunget tilbake til sin konge, og føder sønnen Orm. Noen tiår senere forsøker Kong Orm (Patrick Wilson) å samle de undersjøiske rikene for å invadere verden på overflaten.
Det blir opp til Arthur å forhindre det, og han får hjelp av sin læremester Vulko (Willem Dafoe) og Mera (Amber Heard), datter av Kong Nereus (Dolph Lundgren).
2018: Årets beste filmer
Arthur/Aquaman står med en fot i to verdener, som så mange superhelter før ham. Det er lett å dra paralleller til f.eks. Supermann, Harry Potter, Percy Jackson, Thor og Wonder Woman. Eller i ytterste forstand, Jesus Kristus.
Scenene fra Arthurs overflatetilværelse holdes relativt overfladiske (kremt), men når handlingen forflytter seg ned i havdypet, åpner det seg opp en visuelt fenomenal verden for både ham og oss.
Her er det åpenbart lagt ned mye jobb, og man må bare beundre verdensbyggingen med små og store valg når det gjelder design av kostymer, kulisser, våpen, farkoster og hvordan vann brukes som kraftkilde av det undersjøiske samfunnet.
Eksploderer i øyne og ører
Aquaman er kanskje en overdreven superheltfantasi, men historien bygger på realiteter som dessverre er virkelighetsnære. Kong Orms motiv for å invadere verden på overflaten er nemlig menneskers forurensing og utnyttelse av havets ressurser gjennom det siste århundret.
Handlingen ellers er likevel ikke mye å snakke om. Den er kun et enkelt redskap for å bombardere publikum med oppfinnsomme og fantasifulle actionsekvenser, der James Wan prisverdig nok lar både heftige nærkamper og gigantiske slag utspille seg uten for høy klipperytme, slik at man faktisk er i stand til å registrere det meste som skjer.
I tillegg er både bilde og lyd skrudd opp til maks, slik at det eksploderer rett inn i både øyne og ører. Effektene er supre, så om det er det man er ute etter, får man skikkelig valuta for pengene.
Jason Momoa (best kjent fra rollen som Khal Drogo i Game of Thrones) er perfekt i rollen som Aquaman med sin imponerende fysikk og sympatiske fremtoning.
Med sitt markante, skjeggete ansikt og sine glinsende muskler minner han ikke rent lite om Gerard Butlers Kong Leonidas i 300 (Den filmens regissør, Zack Snyder, er for øvrig en av produsentene av Aquaman).
Dette er en rolle som lett kunne ha druknet i tåpeligheter, men Momoa – og filmen – har klart å finne en fin balanse mellom humor, drama og action som gjør Aquaman til en superheltfilm som stadig morer og underholder.
Dessverre er kjemien mellom Momoa og Amber Heard forholdsvis svak, slik at Arthur og Mera aldri blir et filmpar man engasjerer seg i. Det er heller ikke helt klart hva storheter som Nicole Kidman og Willem Dafoe fant interessant ved sine små roller.
Aquaman er likevel god nok til å fortjene sin plass i DC Extended Universe. Man kan bare håpe at neste års Shazam! og 2020s Harley Quinn-film Birds of Prey, Wonder Woman 1984 og Green Lantern Corp holder minst like høy kvalitet.
