Den originale Mary Poppins fra 1964 har vist seg å fenge stadig nye generasjoner. Derfor er det ikke så rart at Disney bestemte seg for å gi denne populære figuren en ny runde på kino.
Mary Poppins vender tilbake er en direkte oppfølger, der regissør Rob Marshall prøver hardt å gjenskape magien fra originalen. Han lykkes av og til riktig bra i en fengende eventyrmusikal med visse ujevnheter, men også med noen eventyrlige høydepunkter.
Det viktigste er at Emily Blunt er god i rollen som opprinnelig ble spilt av legendariske Julie Andrews. Den nye Mary Poppins er til forveksling lik den gamle, noe som sikrer en gjenkjennende effekt.
Anmeldelse: Sonja er en god film om en sta og selvopptatt diva
Historien foregår i 1930-tallets London, og Banks-barna fra den første filmen har blitt voksne. Michael (Ben Whishaw) har nylig blitt enkemann med tre barn, mens søsteren Jane (Emily Mortimer) er en engasjert aktivist for arbeideres rettigheter.
Den økonomiske situasjonen er prekær, og Michael risikerer å miste barndomshjemmet i 17 Cherry Tree Lane.
Kanskje er det derfor Mary Poppins (Emily Blunt) plutselig kommer dalende ned fra himmelen, for å hjelpe Michael og barna gjennom vanskelighetene. Med sitt bestemte vesen og gode gjerninger forsøker hun å puste nytt liv inn i familie preget av sorg og usikkerhet.
Tilbake til det enkle og naive
Mary Poppins vender tilbake er en nostalgisk og sentimental sukkerpille som kan virke en smule gammeldags. Samtidig er det noe befriende over en film som forsøker å formidle en ufarlig historie som søker tilbake til det enkle og naive.
Her har fantasien få grenser å forholde seg til, slik at Mary Poppins kan ta med barna Anabel (Pixie Davies), John (Nathanael Saleh) og Georgie (Joel Dawson) inn i flere fantastiske verdener i forsøket på å gjøre tilværelsen deres lysere.
Her viser Rob Marshall og hans effektmakere en lekende oppfinnsomhet som morer og sjarmerer.
Anmeldelse: Aquaman er et underholdende eventyr med skyhøy popkorn-faktor
Man får aldri muligheten til å glemme hvem som er hovedpersonen, for navnet Mary Poppins sies ustanselig, i nesten annenhver setning.
Emily Blunt er en litt strammere og kjøligere Mary enn Julie Andrews var i den første filmen, men har både utseendet, væremåten og den upåklagelig britiske aksenten som figuren skal ha.
Ben Whishaw og Emily Mortimer virker som gode valg i rollene som de sympatiske Banks-søsknene, omgitt av dyktige unge skuespillere som Michaels tre barn.
Komplett ufarlig
Skuespiller, artist og komponist Lin-Manuel Miranda (Vaiana, Hamilton: An American Musical) er kanskje en smule for glatt som britisk lyktetenner, men kan virkelig synge og danse.
Verre er det med Meryl Streep, som spiller en grusom figur i en overflødig sekvens med filmens mest forglemmelige sang. Colin Firth spiller den eneste virkelig slemme, men på en komplett ufarlig måte.
Julie Andrews ble tilbudt en liten rolle i filmen, men avslo høflig for å ikke ta noe oppmerksomhet fra Emily Blunt. I stedet gir filmen eldre kinogjengere hyggelige gjensyn med Julie Walters og David Warner, samt et par andre som ikke skal avsløres her.
Anmeldelse: Ung skuespiller imponerer i Kapernaum
Det er slett ikke vanskelig å forstå hvordan det hele skal gå til slutt. Observante seere vil oppdage løsningen en time før rulleteksten. Det er altså ikke manusbasert spenning som skal trekke publikum til kinoene.
Denne filmen har likevel en evne og vilje til å underholde som er lov sette pris på. Mary Poppins vender tilbake forsøker hardt å leve opp til originalen, og greier det i flere fantasifulle og godt koreograferte sekvenser, med noen fengende melodier.
Kvaliteten på Marc Shaimans musikk er riktignok vekslende, og ikke alle musikalnumrene virker like berettiget. Mary Poppins vender tilbake er likevel skapt i originalens ånd, på en måte som yter de kjære figurene rettferdighet.
