Lars Von Trier er en vanskelig regissør å vurdere. På den ene siden er han en genial provokatør som ikke er redd for å bruke sterke virkemidler for å formidle sitt budskap.
På den andre siden kan hans filmer også ha et preg av kunstnerisk overmot, der hans visuelle konstruksjoner ikke nødvendigvis blir så mye mer enn overfladiske forsøk på å vippe publikum av pinnen.
«The House That Jack Built» er en seriemorderfilm der hovedpersonen kan være et metafor for Von Triers egen kamp mot indre demoner og frustrerende skaperprosess.
Den er lang og ujevn, men har noen fantastiske innslag av morbid, bekmørk humor og en surrealistisk avslutning som er så Von Triersk som bare han får til. Om budskapet egentlig henger sammen, er av underordnet betydning.
Anmeldelse: Nicole Kidman imponerer i hovedrollen i «Destroyer»
Seriemord som kunstform
Historien foregår i USA på 1970-tallet, der vi gjennom fem hendelser får observere den mislykkede arkitekten Jack (Matt Dillon) og hans utvikling som seriemorder.
Det første offeret er en kvinne (Uma Thurman) som har punktert på en øde skogsvei. De senere ofrene spilles av blant andre Sofie Gråbøl og Riley Keough.
Jack tar i bruk stadig nye teknikker og metoder i et arbeid som han ser på som en slags kunstform. Han tar stadig større sjanser og setter seg selv i politiets søkelys, samtidig som vi hører ham diskutere sine kreative og destruktive gjerninger med en stemme som kaller seg Verge (Bruno Ganz).
Anmeldelse: «Glass» greier ikke å gjenskape magien fra «Unbreakable»
Tråkker over moralske grenser
Filmen diskuterer hvordan kunstnere får utløp for sine indre begjær gjennom sin kunst, mens vi ser klipp fra flere av Von Triers tidligere verk, som for eksempel «Riket», «Dogville», «Melancholia» og «Antichrist».
Man får så avgjort inntrykk av at Von Trier kommenterer seg selv, og dersom innholdet i «The House That Jack Built» også gir et bilde på hva som rører seg i regissørens hode, er det kanskje grunn til en viss bekymring.
Det er som regel kvinner som får unngjelde i filmene hans, noe som også er tilfelle her, men ikke eksklusivt. Von Trier tråkker bevisst over alle moralske grenser i en episode med en mor (Sofie Gråbøl) og hennes to små gutter (Rocco og Cohen Day). Like ekstremt er det han gjør mot Simple (Riley Keough).
Filmen har aldersgrense 18 år og inneholder flere scener som er så sterke og groteske at man nesten må le for å avreagere. Dansken vet hvordan han skal sjokkere oss. Spørsmålet er hva han egentlig oppnår med det.
Anmeldelse: Olivia Colman er konge som dronning i «The Favourite»
Ikke alltid like treffende
«The House That Jack Built» foregår i USA, men er filmet i svenske skoger rundt Trollhättan, og ser akkurat slik ut, selv om det fylles på med gamle, amerikanske biler. Man føler seg ikke helt overbevist av miljøskildringen, men det spiller mindre rolle.
Vi befinner oss uansett i et alternativt univers, i krysningen mellom en «gal» manns fantasi og en ubehagelig virkelighet som kanskje er mer troverdig enn man liker å tenke på.
«The House That Jack Built» er ikke en film for alle, for den er langsom, omstendelig og full av digresjoner. Samtidig er Lars Von Trier en filmskaper det er umulig å ignorere.
Formspråket og budskapet hans er kanskje ikke alltid like treffende, men med litt tålmodighet vil man også denne gangen få noen unike inntrykk som vil feste seg i hukommelsen.
