Filmen om Norges største polfarer er ingen direkte feiring av mannen bak den historiske fasaden. «Amundsen» forsøker å gi et nyansert portrett av en person som kanskje nådde store mål, men som hadde mindre fremgang som menneske.
Regissør Espen Sandberg har laget en film som er aller best når den gjenskaper noen av Amundsens mest kjente øyeblikk, både når det gjelder suksesser og fiaskoer. Det savnes imidlertid en høyere temperatur i skildringen av viktige relasjoner. Forholdene til både broren Leon og elskerinnene Kiss og Bess blir formidlet for kaldt og stivt til å engasjere.
«Amundsen» er fantastisk flott filmet, med et gjennomarbeidet visuelt uttrykk, et imponerende effektarbeid og en tidskoloritt som fremstår troverdig. Den er god til å vise hva polfareren gjorde, men ikke fullt så god til å fortelle hvorfor han gjorde det.
Brødrene Amundsen driver fra hverandre
Filmen starter med en tekstplakat om at den er BASERT på virkelige personer og hendelser. Manusforfatter Ravn Lanesskog har nok forandret på noen historiske faktum, og vært nødt til å komprimere andre begivenheter kraftig, men har funnet en grei måte å fortelle historien på som fungerer filmatisk.
Roald Amundsen (Pål Sverre Hagen) er savnet etter en flyekspedisjon. Leon Amundsen (Christian Rubeck) drar til brorens hjem, og møter Roalds amerikanske elskerinne Bess Magids (Katherine Waterston). Det viser seg at Roald aldri har nevnt Leon for henne, og hun lurer på hvorfor.
Det gir Leon (og filmen) anledning til å fortelle bakgrunnen for hvordan brødrene ble interessert i polare ekspedisjoner, hvordan de ble planlagt og gjennomført, og hva som til slutt drev dem fra hverandre.
Anmeldelse: «Ut og stjæle hester» forteller modent og poetisk om såre tap og dype savn
https://www.youtube.com/watch?v=SRlhTAsBX1Y
Pål Sverre Hagen gjør en god prestasjon i den viktige hovedrollen. Hans versjon av Roald Amundsen påstår at han lever etter de strengeste æresprinsipper, men lar hovmod og ærgjerrighet ødelegge forholdet til sine nærmeste, og legge ut på farefulle ekspedisjoner for å redde ansikt. Hagen viser gjennom et begrenset emosjonelt uttrykk hvordan Amundsen har en personlighet som skapt for isolerte reiser, men ikke like godt egnet til relasjoner.
Underveis til Sydpolen får han kjeft av Hjalmar Johansen (Fridtjov Såheim) for å utsette mannskapet for fare i forsøket på å slå den britiske ekspedisjonen, ledet av Robert Falcon Scott. Amundsen umiddelbare respons kan virke følelsesløs, men han gir en forklaring som under de rådende forhold faktisk virker like sann som den er iskald.
På en annen ekspedisjon tar han til seg to barn fra eskimostammen tsjuktsjerne. De blir med ham hjem til Norge, og det kan virke som om Amundsen har noen vage tanker om et slags familieliv med dem og hans gifte elskerinne Kiss (Ida Ursin-Holm). Hvordan det ender, ifølge filmen, viser med all tydelighet det store spriket mellom hovedpersonens dømmekraft ute på tokt og på hjemmebane.
Dannet konflikt
Filmens store konflikt er forholdet mellom brødrene Amundsen, der Roald er eventyreren som legger ut på de farlige ferdene, mens Leon er tilretteleggeren som styrer finansene der hjemme. Christian Rubeck har flere fine scener, der Leons kjærlighet og respekt for Roald glipper ut gjennom den formelle fasaden.
Scenen der det skjærer seg mellom dem, er brå og kort, uten at konfliktnivået har fått bygge seg opp i særlig grad. Et senere forsøk på forsoning får en like begrenset utgang. Det er kanskje å være tro mot figurene å være så dannet, men denne konflikten får dermed en mindre emosjonell slagkraft enn ønsket.
I stedet er det Katherine Waterston («Alien: Covenant», «Fabeldyr og hvor de er å finne», «Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser») som lodder dypest grunn, når Bess snakker kjærlig om den, på det tidspunktet, forsvunnede Roald. Hva de så i hverandre da de møttes i Alaska, og hva som fikk Bess til å reise etter ham til Norge, får vi imidlertid aldri noe tilfredsstillende svar på, og det virker litt merkelig at Hagen og Waterston ikke har flere scener sammen enn de har.
Anmeldelse: «Legofilmen 2» bygger etter enkel Hollywood-oppskrift denne gangen
Det er selvsagt naturlig å sammenligne «Amundsen» med «Kon-tiki», der både Espen Sandberg og Pål Sverre Hagen var sentrale aktører. Den var best på skildringen av nordmenn på eventyr, ikke nødvendigvis hvorfor de dro ut. Det gjelder også for «Amundsen», som er klart sterkest når handlingen foregår utenfor Norges grenser.
Den har noen fantastiske scener fra ferden mot Sydpolen, drivet gjennom Nordøstpassasjen, ferden med luftskip over Nordpolen og et dramatisk flykrasj på et isflak. Her viser Espen Sandberg og det dyktige filmteamet virkelig hva de er gode for, både på lyd- og bildefronten.
Det er klasse over Pål Ulvik Rokseths storslåtte foto og Baard H. Ingebretsen og Tormod Ringnes’ dynamiske og omsluttende lyddesign. Det samme gjelder Perry Eriksen og Martins Stoltzs presise klipping og Karl Júlíussons detaljerte produksjonsdesign (og så får den øvrige staben ha meg unnskyldt for at det ikke er plass til å ramse opp alle).
Det store budsjettet som produsentene Espen Horn, Kristian Strand Sinkerud og John M. Jacobsen har hatt til rådighet, tyter selvsikkert ut av hver eneste filmrute. «Amundsen» har derfor blitt et visuelt spennende dokument over hans bedrifter, selv om man også kunne ønske at filmen viste en større vilje til å undersøke hvorfor hovedpersonen så gjerne ville utføre dem.
