Filmfestivalen i Berlin (NRK): François Ozon («8 kvinner», «Swimming Pool», «Ung og vakker») har laget en høyaktuell film som stiller deler av den katolske kirken i et grelt lys. Det handler om en prests årelange mishandling av unge gutter, og kirkens pinlige forsøk på å dekke over ugjerningene.
Det oppsiktsvekkende er at filmen ikke bare er basert på virkelige hendelser, men at denne saken i høyeste grad er pågående, med en domsavsigelse om få uker. Ozon skildrer dette i en nesten dokumentarisk form, omtrent strippet for emosjonelle virkemidler. Tom McCarthys Oscar-vinner «Spotlight» (2015) må ha vært en stor inspirasjonskilde her.
Ozon satser kanskje på at innholdet er sterkt nok i seg selv, og ofte viser det seg å stemme. Imidlertid føles filmen i blant som en litt for lang oppramsing av en lang rekke faktaopplysninger som blir litt repeterende. «By the Grace of God» har også en utfordring ved at den skifter fokus flere ganger underveis, slik at man mister kontakten med rollefigurer man har bygget opp en relasjon til.
François Ozon har laget et kaldt og presist drama som etterstreber realisme, og man blir både provosert og engasjert av det filmen har å fortelle.
Starter aksjonistgruppe
40 år gamle Alexandre (Melvil Poupaud) oppdager at presten som mishandlet ham seksuelt da han var barn, fremdeles jobber med barn. Han tar derfor kontakt med sjefen hans, den på overflaten milde, fromme og forståelsesfulle kardinalen Barbarin (François Marthouret).
Dette setter i gang en kjede av hendelser som avslører at fader Preynat (Bernard Verley) mishandlet mange gutter over flere år, og at kirken kanskje visste om det.
På en annen kant starter François (Denis Ménochet) og Gilles (Éric Caravaca) en aksjonistgruppe som jobber for å avdekke sannheten, avsløre kirkens løgner og få presten tiltalt. Ikke alle ofre eller deres familier er like begeistret for å rive opp gamle sår.
Anmeldelse: «The Kindness of Strangers» hyller de gode kreftene rundt oss
Det er når aksjonsgruppa diskuterer sine veivalg at filmen er på sitt mest spennende og dramatiske. Her trekker Ozon frem flere konflikter som man lett kan forstå utfordringene ved.
Det er også forstemmende å se eksempler på ofrenes manglende støtte i nær familie, der rekkevidden av deres opplevelser åpenbart ikke har gått inn.
Det gjør vondt å se foreldre som synes man skal la det ubehagelige ligge, fordi det skjedde for lenge siden. Ozons film viser at meningene rundt slike saker er mange, og at full støtte ikke nødvendigvis er selvsagt.
Fokuset flyttes flere ganger
Alexandre er lenge filmens hovedfokus. Derfor er det overraskende når fokuset plutselig flyttes til Pierre, mens Alexandre skyves i bakgrunnen. Og så skjer det enda en gang, når Gilles (Swann Arnaud) plutselig dukker opp som enda en hovedperson.
Resultatet er at man mister kontakten med figurer man har bygget opp relasjoner til, og må starte på nytt. På en måte gir det filmen også en frisk start og ny energi, men de første figurene mister litt av den historiebuen man hadde forventet.
Persongalleriet spilles stramt og sobert, uten teatralsk fargelegging av deres personligheter, muligens fordi figurene er basert på høyst virkelige personer og hendelser i svært nær fortid.
Anmeldelse: «Alita: Battle Angel» er et morsomt og underholdende sci-fi-eventyr
Man blir sint og skuffet på figurenes vegne i «By the Grace of God». Og det er nesten pinlig å se hvordan kirkelig øvrighet, slik de skildres i filmen, forsøker å sno seg unna i Guds navn, samtidig som de later som de er veldig forståelsesfulle og handlekraftige.
Her kunne François Ozon, om han ville det, virkelig skrudd opp temperaturen flere hakk. Det er litt ulikt ham å la være, for historien inneholder sprengstoff som kunne gitt enda større dramatisk uttelling.
«By the Grace of God» er likevel et engasjerende innblikk i den lange, harde kampen noen franskmenn har kjempet, og fremdeles kjemper, for oppreisning og rettferdighet.
(«By the Grace of God» vises på filmfestivalen i Berlin. Det er ennå ikke klart om den kommer på kino i Norge.)
