Den første “Lego-filmen” fra 2014 spilte på det velkjente både i klosser og heltehistorie, men filmen hadde en lekenhet, et slagord og en originalitet som gjorde at det sprudlet i alt fra sanger til superskurk.

Fem år etter er håndverket fremdeles tipp topp i oppfølgeren “Legofilmen 2”, men denne gangen skorter det på både eventyrfølelse og popkulturell referansemagi i manuset.

Er du (og familien) svak for en fargespraglende sjarmeksplosjon av lett nostalgi og heseblesende merkevareoppramsing, er dette absolutt et trygt og underholdende kinovalg. Men selv om alle er ganske utrolige også i denne filmen, kommer en ikke unna en solid smak av samlebånd når det gjelder både sangnummer, handling og tematikk.

ANMELDELSE: Lego-filmen – Eit herleg legosentrisk verdssyn

En hardtslående general utstyrt med eksplosive hjerter og stjerner er blant motstanderne våre legohelter må bryne seg på i film nummer to. (Foto: SF Norge)
Trøbbel på lekerommet

En relaterbar og enkel leketøyskonflikt mellom storebror og lillesøster er bakteppet for Emmets (Scott Maurstad) og Villstils (Lene Meieran) utfordringer denne gangen.

En mystisk romgeneral angriper legoverden, og kidnapper Villstil, Batman og gjengen. Det viser seg at den mektige, og giftesyke, dronning Harruset Håpefull står bak kidnappingen. Emmet må ut i verdensrommet, forbi det skumle trappesystemet og opp blant ukjente planeter, for å redde sine venner og forhindre at verden går under i mammapokalypsen.

Det er en reise som også byr på personlige utfordringer for Emmet. For å gi filmen den sedvanlige tematiske vrien om identitet og fordelene med å alltid være seg selv, prøver vår helt å endre seg. For å redde verden trengs nemlig et herdet hjerte, og derfor legger han igjen sitt superpositive og helt utrolige seg hjemme. Og så kan vi jo bare tenke oss hva han lærer på slutten av filmen.

Det er et ganske middels manus vi skal igjennom denne gangen. Det er utført med nok fart og action til at det aldri blir direkte kjedelig. Men til tross for mengder av kjøpesenterpop, kjappe “onelinere” og søte kattepuser, så blir dette en relativt lettglemt familiefilm.

De norske stemmene, instruert og oversatt av veteran Harald Mæle, er bunnsolid utført. Scott Maurstad, Lena Meieran, Katrine Blomstrand og Mads Henning Jørgensen sørger alle for at det svinger av både personlighet og vitser. Men jeg vil tro at originalversjonen, med Chris Pratt, Elizabeth Banks, Tiffany Haddish, Will Arnett og ikke minst Nick Offerman er å foretrekke for voksne animasjonsfilmfans.

Referansene ligger tykt smurt på i omtrent hver eneste scene. Men de brukes til liten effekt utover å være referanser. (Foto: SF Norge)
Billige referansetriks

Popkulturelle referanser har blitt et fast innslag i veldig mange amerikanske underholdningsfilmer de siste årene. Det er av og til kjempegøy og smart, men oftere og oftere er det et ordinært virkemiddel som er i ferd med å flate ut deler av Hollywood til en selvrefererende fyllfest av kulturkanibalisme og latskap. “Legofilmen 2” bidrar til sistnevnte.

Hommager, pastisjer og referanser til andre verk kan på sitt mest virkningsfulle fungere som et postmodernistisk virkemiddel som gir ekstra dybde til det som skjer på filmoverflaten. På sitt beste får vi for eksempel måten David Lynch bruker “The Wizard of Oz” til å leke med de amerikanske filmmytene i sin film “Wild at Heart”.

Jeg mener ikke at alle popkulturelle nikk må være av et så kunstferdig kaliber, men det bør være en mening, en kommentar eller noe originalt med referansene. “Deadpool” har vist hvor sprudlende kreativt en kan gjøre narr av superhelter på mer kreativt vis enn å bare ramse opp navn og kommentere opplagte poenger. Og “Rive-Rolf krasjer internett” viste nylig hvordan en kan bake inn ulike bilspillreferanser for å bygge rammer en Disney-prinsesse kan få utvikle seg i.

“Legofilmen 2” er ikke på samme nivå i sin referansebruk. Filmen oppleves som en velprodusert oppramsingskavlakade som strekker seg etter anerkjennende nikk fra et foreldrepublikum som husker ting fra “Tilbake til framtiden” og “Matrix”, og for barn som elsker at alle fjesene fra lekesamlinga dukker opp i samme film. Det ødelegger ikke filmen som grei familieunderholdning, men det smaker mer av billige triks enn av fortellermessig finesse.

Denne anmeldelsen er baser på 2D-versjonen med norske stemmer. Den vises også på kino med originale stemmer og i 3D.

Om FILMEN

Legofilmen 2
  • Legofilmen 2
  • Slippdato: 15.02.1019
  • Regi: Mike Mitchell og Trisha Gum
  • Utgiver: SF Norge
  • Originaltittel: The Lego Movie 2: The Second Part
  • Aldersgrense: 6 år
  • Sjanger: Action, Animert, Eventyr, Familie, Komedie

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.