Ondskap fra barnehender er ikke noe nytt i skrekkfilmsjangeren, og «The Prodigy» benytter seg av velkjente triks for å skape kinogrøss som er særdeles velegnet for å gå kaldt nedover ryggen på nybakte foreldre.
Regissør Nicholas McCarthy sneier innom tema som sjelevandring og hva et barns ondskap kan gjøre med en mors kjærlighet. Men dette brukes bare som et enkelt sjangerbakteppe for å kunne skremme oss i kjellertrappen, i familiebilen og på soverommet gjennom drøye 90 minutter.
Her viser McCarthy og gjengen at de kan sitt fag. De finner ikke opp kruttet, og det stjeles klisjeer på litt skamløst vis – uten glimt i øyet og høflige nikk til originalene. Men med teft for «jump scares» og seigpining, og en visuell tone godt egnet til å gjøre publikum husredde, så er det nok popkornvennlige gys her til å underholde skrekkfansen.
ANMELDELSE: Amundsen – Fantastisk flott filmet
Besatt eller ond?
Sarah (Taylor Schilling) og Edward (Paul Fauteux) tror de har skapt et fantastisk barnegeni. Lille Miles (Jackson Robert Scott) viser helt fra fødselen tegn på at han er et vidunderbarn, men etter hvert som han begynner på skolen ser foreldrene at hans lynende intellekt akkompagneres av en gryende ondskap.
Er åtteåringen en supersmart og iskald psykopat, eller kan det være noe overnaturlig som har tatt bolig i gutten? Den bekymrede mor begynner på en etterforskning som fører henne til et meget alternativt akademisk miljø. Der peker sporene i retning en kvinnehatende seriemorder som døde den samme dagen som Miles ble født.
Unge Jackson Robert Scott gjør en solid innsats som det etter hvert så ufordragelige krapylet Miles. Han har et snev av Damien fra «Omen» i seg, og han er creepy nok til at uhyggen innenfor hjemmets fire vegger blir riktig så guffen på nattestid. Rollefiguren Miles er utstyrt med en til dels ganske fjollete bakgrunnshistorie, og Robert Scott må gjennomføre noen ganske så corny overganger mellom uskyldig åtteåring og total sadist. Dette er scener som kunne kollapset i ufrivillig komikk, men som akkurat holdes fiksjonstroverdige nok av den unge hovedrolleinnehaveren.
ANMELDELSE: Legofilmen 2 – Bygger etter enkel oppskrift
Svakt manus
Det er tegn til spennende mytologi og okkult fengende etterforskning i denne filmen. Den har på den fronten noen fellestrekk med godbiten «Fallen» fra 1998, hvor etterforsker John Hobbes (Denzel Washington) jager en seriemorder som hopper fra kropp til kropp. Men der «Fallen» traff med både en skremmende antagonist og spennende detektivarbeid, så blir etterforskningstråden hengende på slep i «The Prodigy».
Vi introduseres for en intuitiv kvasiakademiker spilt av dyktige Colm Feore («The Umbrella Academy»), som begynner å nøste i Miles indre sjeleliv. Og jeg koser meg med måten denne reinkarnasjonsforskeren setter oss på sporet av den kvinnefiendtlige seriemorderen. Men dessverre evner ikke Jeff Buhlers manus å holde på den spenningen, og historien tyr til en ganske lettvint vei mot klimaks.
Det er manuset som er «The Prodigys» store svakhet. Det er rett og slett et tamt, forutsigbart og lite nysgjerrig stykke arbeid som med dårligere regi og skuespillerprestasjoner kunne blitt en riktig så dårlig film.
Manuset pynter seg med ideer om reinkarnasjon og en psykologisk nysgjerrighet på hvor langt en mor er villig til å gå for å unnskylde sitt eget avkom. Men det blir ikke mer enn tematisk staffasje, og som psykologisk thriller er «The Prodigy» ganske så paddeflat. Men et svakt manus reddes til dels av en regissør med fingerspissfølelse for skremmefaget og av jevnt gode skuespillere.
Det resulterer i en midt på treet skrekkfilm som så vidt får terningkast 4 fordi den har en del kule gys og lykkes med å levere lett magekriblende ubehag i kinomørket.