Filmfestivalen i Berlin (NRK): Hans Petter Moland tar seg utstudert god tid i «Ut og stjæle hester». Han regisserer sitt eget manus, basert på Per Petterssons roman, og lar historien henge, mens figurene får all verdens tid til å puste.
Dette er en langsom film som dveler ved uttrykk og sinnsstemninger, utspilt mot majestetisk natur. Skjebnene som sakte, men sikkert glimter frem, er store, dype og opprivende. Svært mye av filmens mening ligger i det usagte og ugjorte.
Tematikken forklares nesten ordrett med et sitat fra åpningen av Charles Dickens-romanen «David Copperfield», om mennesker som frykter å ikke få spille hovedrollen i sine egne liv. Hans Petter Moland har laget en moden og poetisk film om såre tap, dype savn og hvordan foreldre setter spor i sine barn.
Trigger gamle minner
Filmen starter i 1999 og introduserer oss for Trond Sander (Stellan Skarsgård). Etter over 40 år i Sverige flytter han tilbake til Norge, til ei lita bygd like ved grensa.
Der kommer han i kontakt med naboen Lars (Bjørn Floberg), et møte som trigger gamle minner.
I flere tilbakeblikk får vi se hvordan den unge Trond (Jon Ranes) og faren (Tobias Santelmann) tilbringer sommeren 1948 i samme område, der de har mye å gjøre med nabofamilien (spilt av blant andre Pål Sverre Hagen og Danica Curkic).
Det blir en tid som bærer bud om store forandringer.
Anmeldelse: «The Kindness of Strangers» hyller de gode kreftene rundt oss
Det er et interessant far-sønn-forhold som etableres her. Farsfiguren underspilles kraftig, for han er en mann av sin tid, med få ord, preget av opplevelser under andre verdenskrig.
Tobias Santelmann spiller strålende, og man ser lett gjennom figurens standhaftighet hvordan han er i stand til å gjøre det han er i ferd med på gjøre, tilsynelatende uten betenkninger.
Trond er full av respekt og kjærlighet for faren, men følelsene blir snart sterkt motstridende på grunn av farens valg. Jon Ranes formidler den unge Tronds brutale oppvåkning med godt, nyansert og ektefølt spill.
En dyp smerte går som en rød tråd gjennom historien, som man aner har formet den voksne Trond. Sedvanlig solide Stellan Skarsgård har sin fineste scene sent i filmen, når han innser at han kanskje ligner sin far mer enn han tror.
Lar scener flyte
«Ut og stjæle hester» er nydelig fotografert av Rasmus Videbæk, der mennesker, skog, vann og dyreliv er festet til film med vide linser, et eventyrlig fargespill, store kontraster og imponerende detaljrikdom, fabelaktig understøttet av Gisle Tveitos lyddesign, som plasserer publikum midt i de dype skogene.
(Filmen er riktignok innspilt i Latvia, Slovakia og Sverige, men natur er natur, og det ser ut som Norge.)
Bildene er skarpt redigert av Jens Christian Fodstad og Nicolaj Monberg, som lar scener flyte rolig og behersket. Se bare på en scene der Bjørn Flobergs figur spiser middag hos Trond, skal til å si noe, men ombestemmer seg og begynner å spise igjen.
Det er en liten scene som både Floberg, Moland og klipperne lar vare mye lenger enn kanskje er nødvendig, men slike pauser skaper også rom for små spenninger. Flyten brytes av flere lynraske frampek og tilbakeblikk, et formgrep som blant annet serien «Big Little Lies» har benyttet seg av med suksess i nær fortid.
Anmeldelse: «By the Grace of God» er et kaldt og presist drama om kirkelige overgrep
«Ut og stjæle hester» er ikke en film for et publikum med kort oppmerksomhetstid. De kan komme til å kjede seg, for dette er to ekstra lange timer. Her gjelder det å la historien fortelles i sitt eget meditative tempo.
Ordtaket «stille vann har dypest grunn» gjelder i høyeste grad, for når omfanget av historien gradvis kommer til syne, gjør det inntrykk så det holder.
Man forstår til slutt at Tronds far forsøker å lære gutten noen livsgrep for å forberede ham på det som skal komme. Filmen viser effektivt at strategien om å legge lokk på det, er til liten nytte.
(Vises i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Berlin. Norgespremiere: 8. mars)
