Etter den overraskende sterke og djerve regidebuten med «Blindsone» følger Tuva Novotny opp med en mer konvensjonell film. Det betyr ikke at den er uten kvaliteter. «Britt-Marie var her» er nemlig et sympatisk drama med humoristiske undertoner.
Den har også en hovedfigur man ikke ser så ofte på kino, nemlig en kvinne over 60. Det er en glede å se Pernilla August forsvinne inn i rollen som Britt-Marie, en stille og tilknappet person som nærmest motvillig må kaste seg ut i nye utfordringer.
Filmen speiler kontrastene mellom det gamle og det nye Sverige, og i krysningspunktet mellom de to verdenene finner tittelfiguren noen sannheter som gjør det lett for publikum å heie med på hennes selvrealisering på overtid.
Flytter fra mannen etter 40 år
Når vi møter Britt-Marie (Pernilla August), forteller hun hvordan hun har levd det samme livet i 40 år. Hun er hjemmeværende, mens mannen Kent (Peter Haber) tjener pengene. Når hun oppdager at han har hatt en elskerinne, flytter hun straks ut, og tar den første jobben som byr seg, nemlig som leder av fritidsklubben på det lille stedet Borg.
Der tar hun sine første steg som uavhengig kvinne under mottoet «en dag av gangen», men store utfordringer står i vente. Hun må trene barnas fotballag til en stor turnering, selv om hun ikke vet noe om fotball.
Samtidig motarbeides hun av en tjenestemann i kommunen som truer med nedleggelse. Hun må også takle fremstøt fra den lokale politimannen og håndtere sin angrende ektemann på leting etter sin hustru (eller kanskje egentlig hushjelp).
Anmeldelse: «Helan & Halvan» underholder med lun og ufarlig humor
«Jeg har ryddet bort livet mitt», sier Britt-Marie, og signaliserer tydelig filmens budskap. Dette er en advarsel mot å stivne i rutinen, og en oppfordring om å tørre å bryte ut av den trygge, men akk så kjedelige monotonien.
Filmens innledning viser kjapt og effektivt hvordan Britt-Marie har bygd opp hele sin tilværelse rundt faste oppgaver i hjemmet, med vasking, rydding og matlaging i fokus. Hun venter pliktoppfyllende på en ektemann som kommer hjem til varierende tider.
Man kan selvsagt undre på hvorfor noen tilsynelatende er tilfreds med å leve slik. Filmen gir en forklaring på det, men akkurat denne siden av Britt-Maries historie fortelles med store bokstaver og gis liten plass til å utfolde seg.
Fargerike kontraster
Hennes møte med Borg inneholder bedre og skarpere skildringer. Her er vi i et multikulturelt miljø, som i nesten alle svenske filmer som når norske kinoer, uten at det er et poeng i seg selv. Folkene hun møter er folk, hverken mer eller mindre, med universelle utfordringer. De fargerike personlighetene står i kontrast til Britt-Maries grå og unnselige fremtoning.
Det er kanskje litt mange figurer som skal ha hver sin historietråd, både den nyskilte politimannen Sven (Anders Mossling), den nesten blinde eks-fotballspilleren Bank (Malin Levanon), pizzarestauratøren Memo (Mahmut Suvakci), og altmuligmannen Sami (Lancelot Ncube), men alle disse møtene gir Britt-Marie medmenneskelige erfaringer hun kanskje har gått glipp av tidligere i livet.
Det er likevel hennes forhold til barna på fotballaget som gir filmen mest varme, spesielt i samtalene med nydelige Vega (Stella Oyoko Bengtsson), som er kjapp i replikken og setter Britt-Marie på plass. Når de oppdager at de har noe sørgelig til felles, blir dessverre ikke det emosjonelle potensialet som ligger i avsløringen utnyttet fullt ut. Derfor får scenens innhold ikke full uttelling, men samspillet mellom August og Bengtsson er fint.
Anmeldelse: «Men alle vet» overrasker med en plutselig vending
«Britt-Marie var her» forteller fint om det som skjer når en godt voksen dame endelig beveger seg ut i verden, oppdager en ny frihet og får vekket et ønske om å gjøre et inntrykk.
Filmen er basert på en roman av Fredrik Backman («En mann ved navn Ove») og har et manus skrevet av Tuva Novotny selv, sammen med Anders Frithiof August og norske Øystein Karlsen (som Novotny har jobbet med på tv-serien «Dag» og filmen «Fuck Up»).
Resultatet bekrefter at Novotny virkelig har et regitalent, selv om denne andrefilmen ikke er av samme kvalitet som «Blindsone». Dette er likevel et underfundig drama med godt skuespill, styggvakre miljøbeskrivelser og fine stemninger underveis, om enn med litt vekslende grad av engasjement.
Filmens avslutning henger en stund i det uvisse, noe som skaper en smule spenning, men det aller siste bildet setter et nydelig punktum.
