Etter Guillermo Del Toros to solide «Hellboy»-filmer på 2000-tallet var det ikke uten en viss skepsis jeg gikk til Neil Marshalls nye versjon, som starter figuren og universet helt på nytt.
Heldigvis har han laget en barsk, blodig og, fremfor alt, morsom actionfantasi, der David Harbour (best kjent som sheriffen i «Stranger Things») spiller en satans kul figur (tilsiktet ordspill) som både virker kameratslig og fryktinngytende på samme tid.
Historien er sludder og vås, og filmen har noen problemer med flyten, men gjør likevel en god jobb med å underholde uten å unnskylde seg. «Hellboy» er av natur en trashfilm som ikke tar seg selv det minste seriøst og som tråkker så kraftig til i voldsestetikken, at en gammel actionelsker lett lar seg begeistre.
Halvt demon, halvt menneske
Hellboy (David Harbour) er halvt demon, manet frem av nazister under krigen, men oppdratt av professor Broom (Ian McShane) i Bureau for Paranormal Research & Defense.
Den rødhudede og nær usårbare kjempen med nedfilede djevlehorn drar til England for å bekjempe giganter, men møter i stedet en enda større utfordring.
Den eldgamle heksa Nimue (Milla Jovovich) har nemlig mørke planer om verdensherredømme, og Hellboy er uten å vite det en viktig brikke.
Hun bruker den villsvinlignende skapningen Gruagach (Stephen Graham), som har noe uoppgjort med Hellboy, til å lokke ham til seg for å fullbyrde sitt djevelske verk.
Anmeldelse: «Lykkelige Lazzaro» er en merkelig film på aller beste vis
Som du kanskje forstår, er ikke historien akkurat Shakespeare. Vi befinner oss tross alt i en verden full av vampyrer, varulver, hekser, formskiftere og giganter.
Manuset, skrevet av Andrew Cosby og Hellboy-skaper Mike Mignola, byr på den ene fantasifulle sekvensen etter den andre, og blander inn både Kong Arthur, Merlin og sverdet Excalibur, men historien henger ikke alltid like godt sammen. Blant annet er det litt spesielle far-sønn-forholdet relativt tamt skildret.
Det er altså litt av et oppkok, men regissør Marshall treffer den rette tonen i måten historien fortelles på. Han er kjent for tøffe filmer som «Dog Soldiers», «The Descent», «Doomsday» og «Centurion», og også «Hellboy» er full av herlig overdrevne scener der blodet spruter og kroppsdeler flyr.
Ja visst er det ekkelt, det er også meningen, men samtidig så fantasifullt at det ligger så langt unna realismen som man kan komme.
God komisk timing
Filmens største kvalitet er likevel David Harbour, som har store sko å fylle etter Ron Perlmans tolkning av figuren i filmene fra 2004 og 2008. Heldigvis er han god i hovedrollen, som ofte kan minne om Perlmans versjon, men samtidig har Harbour sitt særegne uttrykk og har en tydelig ironisk distanse til figuren.
Han prøver ikke å gjøre Hellboy så konsekvent morsom som for eksempel Deadpool er, men har åpenbart en god komisk timing som kommer til nytte. Sasha Lane («American Honey») og Daniel Dae Kim («Lost», «Insurgent») gir ham drahjelp som medhjelperne Alice Monaghan og Major Ben Daimio, men er for bleike og kjedelige til å tre ut av hovedpersonens skygge.
Hellboy er nemlig det åpenbare midtpunktet i alle scener. Han er på mange måter en motvillig helt som tvinges frem i lyset, og har visse identitetsproblemer som gjør ham mer enn bare en overnaturlig slåsskjempe. Harbour formidler figurens dualitet godt, og i en tid der superhelter dominerer på kino, står Hellboy i sitt eget hjørne som et forfriskende alternativ.
Anmeldelse: «Journal 64» er vellaget spenning med rot i virkeligheten
«Hellboy» kommer aldri til å lovprises av cineaster. Filmen henvender seg til tilhengere av tegneserier og fantasy-sjangeren, og er uforskammet underholdende med sitt rikholdige univers av morsomme, fargerike og grufulle figurer.
Ikke all dialogen er like interessant, og man bør ikke pirke i handlingen, for da står den i fare for å ramle sammen som et korthus, men i en sjangerfilm som dette, er det egentlig ikke særlig viktig.
Dette er voldsforherligende tegneserieunderholdning som kun eksisterer for å underholde og gjør samtidig ære på kildematerialet. «Hellboy» er kanskje ingen Oscar-kandidat, men fungerer utmerket på sine premisser.
Selv med visse innvendinger, er det lett å gi filmen en klar anbefaling. Jeg ser den gjerne igjen når som helst – og jeg skal ha popkornbøtta klar!
