Nyinnspillinger av Stephen King-historier har tatt helt av, spesielt etter suksessen med «It» for to år siden. Nå har turen kommet til «Pet Sematary», som ble filmatisert første gang i 1989, og den pirrer og skremmer like godt som originalen.
Den stiller et tankevekkende spørsmål: Hvis du mistet et familiemedlem, ville du vekket vedkommende til live, om du kunne? Svaret gir seg selv i denne ganske grøssende filmen, som bruker god tid på å bygge opp stemning og uhygge før brutalitetene tiltar.
Det tar kanskje litt for lang tid å komme dit, og noen av filmens emosjonelle dyp virker grunnere enn de burde være, men «Pet Sematary» er greit spilt, smakfullt regissert, og har en tematikk som tvinger publikum til å vurdere egne valg.
Anmeldelse: «Shazam!» er en sprudlende, fargerik og underholdende superhelt
Spesielt gravsted i skogen
Louis (Jason Clarke) og Rachel (Amy Seimetz) flytter på landet med barna Ellie (Jeté Laurence) og Gage (Hugo og Lucas Lavoie).
Ellie oppnår god kontakt med den eldre naboen Jud (John Lithgow), som blir oppriktig glad i den 9 år gamle jenta. Når Jud finner katten hennes overkjørt i veikanten, overtaler han pappaen Louis til å begrave den på et spesielt gravsted ute i skogen.
Dagen etter har katta tilsynelatende gjenoppstått fra de døde, men noe er forandret. Når en ny tragedie inntreffer, er fristelsen likevel stor til å avlegge gravstedet i skogen et nytt besøk.
Anmeldelse: «Loro» er et saftig og satirisk portrett av Silvio Berlusconi
Anstrengt forhold til døden
Har du sett den originale filmen, vil du dra kjensel på mye, selv om historien avviker på enkelte avgjørende punkter. Det handler om vårt vanskelige forhold til døden, blant annet hvordan voksne ofte skjuler denne siden av livet for barn.
Louis og Rachel har på hver sin måte et anstrengt forhold til døden, noe som utløser dramatikken og skaper et spenningsforhold mellom dem.
Regissørene Kevin Kölsch og Dennis Widmeyer balanserer figurenes sjelelige dilemmaer med flere grøssersekvenser som kanskje er forutsigbare, men samtidig ganske effektive. De gjør kanskje ingenting du ikke har sett før, men har levert en jevnt over god grøsser som trykker på de rette knappene.
Gjennomgående dunkel stemning
Jeg føler at «Pet Sematary» underspiller visse aspekter ved historien, der det emosjonelle jordskjelvet uteblir når det kunne ha gitt visse hendelser en enormt sterkere slagkraft.
Kjenner du historien, vet du hva jeg sikter til, og jeg synes at den drømmelignende galskapen som dramatikken medfører kunne vært skildret sterkere og tydeligere i denne filmen.
«Pet Sematary» kan likevel trygt anbefales til alle som elsker god skrekk, for den har en gjennomgående dunkel stemning og noen velplasserte skvett og det gjøres noen valg i avslutningen som virker etter forholdene helt på sin plass.
PS: Har du kommet i skade for å se traileren til «Pet Sematary», har du fått avslørt omtrent hele filmen. Moralen er: Ikke se traileren!
