Frykten for våre egne ukontrollerte fremskritt, og trusselen fra en blind og uforsvarlig politisk ledelse stråler ut fra kjernen i HBOs nye miniserie «Chernobyl».
Serien tar utgangspunkt i Tsjernobyl-ulykken i 1986. En katastrofe tidligere statsleder Mikhail Gorbatsjov har uttalt at kanskje var den egentlige årsaken til Sovjetunionens kollaps. En katastrofe som også fikk store konsekvenser i Norge. Serieskaper Craig Mazin har skrudd sammen en historietime som holder seg tett på ulykken, og som både gir innsikt i fortiden samtidig som den viser oss hvor sårbare vi er for lignende katastrofer og situasjoner.
Det hele er dramatisert med formidable skuespillere. Stellans Skarsgård, Jared Harris og Emily Watson leverer alle tre sobre og fengende hovedroller. Og med spenningsseriens medrivende fortellerstil og sans for mellommenneskelig drama, tegner og forklarer «Chernobyl» med intensitet, troverdighet og krass kritikk.
ANMELDELSE: Pokémon: Detective Pikachu – Fungerer overraskende greit på film
En elendig reaksjon på en umulig reaksjon
Alt som ikke kan gå galt, går katastrofal galt under en test på kjernekraftverket i Tsjernobyl en vårnatt i 1986. Det som antas å være en brann blir først ansett som en uheldig hendelse. Men raskt oppdager både forskere, redningsmannskap og lokalbefolkning at noe djevelsk farlig er i ferd med å skje.
Kjemikeren Valery Legasov (Jared Harris) blir innkalt av energisjef Boris Shcherbina (Stellan Skarsgård) for å bistå med rapportene. Legasov er en samvittighetsfull forsker, og til sine overordnedes forargelse blir han bæreren av det brutale budskapet – dette er en katastrofe som kan gjøre enorm skade og som ikke kan holdes skjult for omverden.
«Chernobyl» begeistrer med godt overblikk og en ganske kompleks fremstilling. Her er det fokus på samfunnskostnadene, omdømmeskadene, syndebukkjakten, den kompliserte vitenskapen og den overhengende globale katastrofen. Dette var en kjernefysisk eksplosjon som smalt rett i nerven på Sovjets undertrykkende kommunisme og partiets jernhånd, men som også traff befolkningens oppofrende kameratskap. Og selv om serien har tatt seg noen kreative friheter for å samle alt dette rundt vår hovedperson, så er det fascinerende TV å se Jared Harris bryne seg på alt fra KGB-agenter og råtne fabrikksjefer til fandenivoldske gruvearbeidere. Sistnevnte vet at de graver seg til en tidlig grav, men like fullt kaster de klærne og ofrer helsa for å berge grunnvannet.
Det er mange av birollefigurene som fester seg. Her er det heroiske dykkere, fortvilte arbeidere, vodkadrikkende dyreavlivere og godhjertede sykepleiere. Mennesker som på hvert sitt vis kommer inn i historien og fester seg i en serie som fanger opp et større bilde av hva Tsjernobyl-ulykken var, hvilke konsekvenser den fikk og hvem som måtte rydde opp.
ANMELDELSE: Mary Queen of Scots – Engasjerende drama med historisk sus
Sabla god som miniserie
Serieskaper Craig Mazin og den svenske regissøren Johan Renck (tidligere også kjent under artistnavnet Stakka Bo) har truffet godt med både manus og den visuelle stilen for denne historien. Tidskoloritten gir serien en helstøpt ramme og legger seg tett opp til det detaljnivået og de gjennomdyrkede og elegante miljøskildringene vi har blitt vant med fra TV-rutas bedre periodeserier de siste årene.
«Chernobyl» kunne selvsagt vært løst som en film. Men med større plass til det menneskelige dramaet og med tid til å fortelle historien både fra forskere, politikere og arbeidere, så får denne historien virkelig utbytte av å være en miniserie.
Og det er ikke bare fordi det gir rom for en større fortelling, her brukes også TV-seriens unike styrker på smart og effektivt vis. Først og fremst gjennom en tydelig kapittelinndeling som tar oss gjennom de ulike fasene, fra selve ulykken, via krisehåndteringen til etterforskningen. Men også rulleringen av rollegalleriet og den klassiske «cliffhangeren» utnyttes til stor effekt.
ANMELDELSE: Avengers: Endgame – Kommer til å legge verden for sine føtter
Spesielt slutten på episode to er en oppvisning i hvordan en kan bruke seriens episodestruktur til å virkelig skape slående og hektende overganger. Her jobber et radioaktivt lydspor (som for øvrig er ypperlig gjennom hele serien) sammen med et høyspent manus og en fortreffelig angstfylt bruk av kameraets (og menneskeøyets) mest elementære forståelse av lys og mørke. Sekvensen trekker oss inn til kjernen av den frykten vi som mennesker står ovenfor i møtet med vitenskapens skjøre velsignelser.
Og det er derfor «Chernobyl» sitter så godt i sikringsboksen i 2019. I tillegg til å være en velspilt og stemningsfull historietime fra vår nære fortid, så klarer serien å fange flere aktuelle engstelser. Frykten for at vitenskap og teknologi skal gå for langt, eller har gått for langt, i sin søken etter framskritt er så definitivt relaterbar. Frykten for at økonomiske og omdømmemessige hensyn kan skape mer trøbbel enn lindring i etterarbeidet av en potensiell katastrofe er også en historisk sannhet som har forutsetninger for å gjentas. Og den ubehagelige konspirasjonseimen av hemmelighold og etteretningsoppurtunisme som KGB representerte, er heller ikke uten brodd i en tid hvor overvåking og informasjonsmanipulasjon både preger samfunnsdebatten og underholdningen vi fortærer.
«Chernobyl» er ikke en perfekt serie. Den kan bli litt langdryg og gråstemt i enkelte strekk, og noen av sidehistoriene blir litt konstruerte og byr på noen doser irritasjon. Men på sitt beste er dette en strålende TV-produksjon. Den vil kunne gi noen nye perspektiver for dem som husker da denne katastrofen blåste inn fra vårt naboland i 1986. Og for oss som ikke fikk med oss Tsjernobyl-ulykken i vår samtid, er dette en av vårens viktigste historietimer på TV.
Chernobyl er en miniserie i fem deler. Anmeldelsen er basert på hele serien. Premiere med ukentlige episoder på HBO Nordic 7. mai.
