Det er igjen den tiden på året da tusenvis av filmfolk og journalister flokker seg til den franske rivieraen for å hengi seg til filmens fortreffeligheter gjennom 12 hektiske døgn. Festival de Cannes har kanskje mistet bitte litt av sin stjerneglans, siden Hollywood i stadig sterkere grad ser ut til å foretrekke filmfestivalene i Venezia og Toronto for å posisjonere seg til Oscar-sesongen.
Cannes er likevel fremdeles verdens viktigste filmfestival. Dette er et uovertruffent utstillingsvindu for noe av det beste fra alle verdenshjørner, og er et stort salgssenter for eksisterende og kommende produksjoner. Festivalen kombinerer høy kjendisfaktor med høy kredibilitet hos presse, distributører og entusiaster.
Kampen står som alltid om den forjettede Gullpalmen, Palme D’or, som har vært utdelt siden 1955, ni år etter at den første festivalen gikk av stabelen i 1946. Gjennom årene har det vist seg vanskelig å spå sikre vinnere, siden alt avhenger av sammensetningen av hovedjuryen, som endres fra år til år.
Denne gangen er det regissør Alejandro González Iñárritu («Elskede kjøtere», «21 gram», «Babel», «Birdman», «The Revenant») som utfører jobben som juryformann.
I juryen sitter blant annet gode krefter som den amerikanske skuespilleren Elle Fanning («Super 8», «Maleficent», «The Neon Demon»), den greske regissøren Yorgos Lanthimos («The Lobster», «The Killing of a Sacred Deer») og den polske regissøren Pawel Pawlikowski («Ida», «Cold War»).
Hvem vinner Gullpalmen i år?
De burde være godt kvalifiserte til å vurdere årets hovedprogram, men hvilken film de ender opp med som sin toppkandidat, gjenstår selvsagt å se. Ofte er det helt andre filmer som stikker av med Gullpalmen enn de man snakket varmt om før festivalen.
I fjor vant det japanske familiedramaet «Shoplifters» av Hirokazu Kore-eda. Året før vant Ruben Östlunds kunstsatire «The Square» noe overraskende (men fortjent). Og i 2016 kunne den britiske regissøren Ken Loach entre scenen for å motta Gullpalmen for sitt sosialrealistiske drama «Jeg, Daniel Blake».
Hvilken film som ligger best an i år, er umulig å si. Ingen har nemlig sett en eneste av filmene i hovedkonkurransen, bortsett fra festivalsjef Thierry Frémaux og hans nærmeste stab. På papiret er det likevel grunn til å merke seg spesielt ved noen av dem.
Dette er de fem filmene jeg personlig gleder meg mest til i årets program:
«The Dead Don’t Die» av Jim Jarmusch
Jim Jarmusch er mannen bak mørke, stilfulle, ettertenksomme og kritikerroste filmer som «Mystery Train», «Night on Earth», «Dead Man» og «Coffee and Cigarettes». At han skulle komme til å lage en zombiefilm, virket kanskje forholdsvis urealistisk, men det har han altså gjort. Samtidig er det ikke så overraskende, all den tid han allerede har benyttet sitt spesielle uttrykk til å fortelle en definitivt annerledes vampyrhistorie i «Only Lovers Left Alive» i 2013.
«The Dead Don’t Die» er faktisk årets åpningsfilm i Cannes, og kan skilte med en meget sterk rolleliste med skuespillere som Jarmusch har jobbet med før, som Tilda Swinton, Bill Murray, Adam Driver, Steve Buscemi og Tom Waits. Handlingen er lagt til den lille byen Centerville, der innbyggerne får et svare strev med å håndtere de døde som står sultne opp fra sine graver.
«Rocketman» av Dexter Fletcher
Fjorårets «Bohemian Rhapsody» ble som alle vet en enorm suksess, kanskje ikke blant kritikere, men den traff publikum perfekt med sin feiring av Freddie Mercurys spesielle liv og Queens enestående musikk. Regissør Dexter Fletcher håper nok på en «Bohemian»-effekt på sin film om stjerneikonet Elton John, som her spilles av Taron Egerton («Kingsman», «Robin Hood»).
Fletcher vet nemlig et og annet om å lage film om rockestjerner. Han tok faktisk over regien på Queen-filmen da Bryan Singer uteble fra innspillingen, filmet de gjenværende scenene (omtrent en tredjedel) og hadde ansvaret for etterproduksjonen. «Rocketman» skal skildre årene rundt Elton Johns gjennombrudd på 1970-tallet, og vises i hovedprogrammet, men utenfor konkurransen.
«Diego Maradona» av Asif Kapadia
Den britiske regissøren Asif Kapadia jobbet først og fremst med spillefilm, men overrasket alle da han i 2010 skapte den forrykende dokumentaren «Senna», om den brasilianske Formel 1-kjøreren Ayrton Senna, kun ved hjelp av arkivklipp. I 2015 gjorde han en like sterk jobb med å skildre Amy Winehouse sitt liv, karriere og død med samme teknikk i «Amy». Og nå handler det altså om en argentinsk fotball-legende.
«Diego Maradona» skal være satt sammen fra over 500 timer med usette filmklipp fra hans velmaktsdager og gi et bilde av mannen bak myten. Denne dokumentaren vises utenfor konkurransen. Det er ikke kjent per i dag om hovedpersonen selv kommer til Cannes, men dersom helsa tillater det, er det vanskelig å se at han vil unngå muligheten til å vandre i blitzregnet langs den røde løperen.
«Once Upon a Time… In Hollywood» av Quentin Tarantino
Det var en stund usikkert om Quentin Tarantino skulle bli ferdig med sin siste spillefilm i tide til årets Cannes-festival, og den uteble fra pressekonferansen om hovedprogrammet, men ble heldigvis annonsert en uke senere. Det er ikke rart at han satte alle krefter inn for å rekke det, for Tarantino har et nært forhold til Cannes. Det var her han fikk sitt definitive gjennombrudd med Gullpalmevinneren «Pulp Fiction» i 1994, og «Once Upon a Time… In Hollywood» vises på dagen nøyaktig 25 år senere.
Leonardo DiCaprio og Brad Pitt spiller hovedrollene i en historie som er lagt til Hollywood i 1969. Det handler om en falmet tv-stjerne og hans faste stuntmann, og hvordan de strever med å finne jobber på slutten av det som kalles Hollywoods gylne alder.
I andre roller finner vi blant andre Margot Robbie, Al Pacino, James Marsden, Dakota Fanning, Damian Lewis og Luke Perry (som døde tidligere i år). Den 2 timer og 45 minutter lange filmen beskrives som en mørk komedie, en sjanger Tarantino har gjort stor suksess med tidligere. Dette er nok filmen de aller fleste ser mest frem til under årets festival.
«A Hidden Life» av Terrence Malick
Den mediesky regissøren Terrence Malick vant Gullpalmen for den fantastiske filmen «The Tree of Life» i 2011, og returnerer til Cannes i år med et krigsdrama. «A Hidden Life» er basert på den sanne historien om den østerrikske bonden Franz Jägerstätter som nektet å kjempe for nazistene under andre verdenskrig, og ble truet med henrettelse for forræderi.
August Diehl spiller hovedrollen som Franz, mens Valerie Pachner spiller kona Fani. Begge kommer til Cannes for å møte pressen, mens regissøren ser ut til å nøye seg med å gå den røde løperen.
Dette er de fem filmene jeg har notert meg på topp, men det er selvsagt et titalls andre filmer i hovedkonkurransen som like gjerne kunne vært nevnt, blant andre «Atlantique» av Mati Diop, «Pain and Glory» av Pedro Almodovar, «Parasite» av Bong Joon Ho, «Young Ahmed» av Luc og Jean-Pierre Dardenne og «Mektoub, My Love: Intermezzo» av Abdellatif Kechiche (Gullpalmevinner for «Blå er den varmeste fargen»). Lenger ut i festivalen kan du lese mine reaksjoner på noen av dem.