Som stor fan av HBOs fantastiske, fandenivoldske og forseggjorte westernserie «Deadwood», var jeg veldig spent og forventningsfull da «Deadwood: The Movie» ble annonsert. Serien sluttet brått etter 36 episoder i 2006, og historien om den beinharde byen Deadwood i Sør-Dakota, og dens særdeles munnrappe befolkning, føltes på ingen måte ferdig fortalt.
ANMELDELSE: Deadwood – En skinnende westernperle fra nybrottstiden
Da er det deilig at 13 års venting ender i en meget tilfredsstillende avslutningsfilm som tar vare på alt vi elsket med verdens beste westernserie. Samtidig som serieskaper David Milch på to timer klarer å sette landingen for både rollefigurer og handlingen.
Dialogen er fremdeles blant det groveste og vakreste som er framført foran et kamera. Menneskeligheten er fremdeles smurt tykt utenpå noen aldeles nydelige og nyanserte rollefigurer. Og spenningen er så definitivt ivaretatt når gamle venner og gode fiender samles til en siste dans i en av USAs mest myterike byer.
ANMELDELSE: Rocketman – Elton Johns geniale låter kommer til sin rett
Ville vesten er ikke som før
Ti år har gått siden sist vi så Al Swearengen (Ian McShane), Trixie (Paula Malcomson), Seth Bullock (Timothy Olyphant) og resten av innbyggerne i Deadwood. I anledning at Sør-Dakota skal innlemmes i føderasjonen, er det feiring i byen. Det betyr at flere kjente fjes svinger innom The Gem Saloon og Bullocks nye hotell.
Det er en mer temmet og ordnet by som møter oss i 1889, men det siviliserte laget stikker ikke mye dypere enn fasaden. Byens moralske kode er mer rotet i innbyggerne enn i paragrafer, og ville vestens brutale mekanismer regjerer fremdeles i bakgater og i nattemørket.
Det gjør at både metoder og reaksjonsmønstre er som de var. Grisene får rikelig med menneskefor, og sheriffen har fremdeles altfor kort lunte. Men noe har skjedd på ti år. Innbyggernes samhold, deres relasjoner og gryende samfunnsstrukturer har endret Deadwood, og selv om enkeltpersoner fremdeles er sårbare, er lokalsamfunnet sterkere enn noen gang.
Fortellerstilen og seriens overhengende tone og formspråk er godt ivaretatt i denne avslutningsfilmen. Det føles som vi er tilbake i gode gamle «Deadwood». Men dessverre stoler ikke David Milch og regissør Daniel Minahan helt på at publikum husker hvem, hva og hvorfor. «Deadwood: The Movie» tyr til drygt mange tilbakeblikk der det kryssklippes inn gamle scener fra originalserien. Det er nok gjort for å minne oss på betydningen av kjærlighetsbånd og viktigheten av gamle oppgjør. For all del et effektivt fortellergrep, men det dytter «Deadwood» i retning melodramaet, og det blir for mye teskje for min smak.
ANMELDELSE: Aladdin – Fresh Prince i Agrabah
De verbale duellene er stor filmkunst
Den lyriske og ramsalte dialogen i «Deadwood» har for lengst blitt plassert som noe av det beste og mest særpregede innen moderne TV-historie. Shakespearsk i setningsoppbygningen og full av skjulte trusler, usagte lengsler og treffsikre fornærmelser – det verbale skytset har gitt «Deadwood» en usedvanlig rik klangbunn. Samtidig har disse velformulerte samtalene blitt en fortreffelig måte å speile brytningstiden mellom den ville vestens usiviliserte råskap og sivilisasjonens pyntede brutaliteter på.
Alt dette er ivaretatt i denne avslutningen. David Milch løfter hverdagslige utvekslinger, for eksempel praten mellom lege og pasient, til en fengslende språkfest. Og når seriens store sluggere setter i gang sine munnhuggeri, opphøyer den framførte dialogen disse verbale duellene til stor filmkunst.
Her skal selvsagt skuespillerne ha honnør. Blant mange glitrende prestasjoner velger jeg å trekke fram min personlige favoritt. Det å få se Ian McShane nok en gang gestalte den dypt komplekse drittsekken Al Swearengen, i all sin saftige karisma, er en gave til alle med skjermtilgang. Verdens beste cocksucker får her en vemodig og vakker finale – og den består av deilig skitten poesi helt til siste strofe!
Deadwood: The Movie har premiere på HBO Nordic lørdag 1. juni.
