Produsent (og av og til regissør) James Wan har hatt suksess med «The Conjuring»-filmene og deres avleggere, «Annabelle» og «The Nun». Dessverre har ikke avleggerne holdt like høy kvalitet som originalene, og «The Curse of La Llorona» blir dessverre heller aldri noe mer enn en blek kopi.
Denne grøsseren er riktig nok pent filmet, velspilt og effektivt fortalt uten nevneverdige dødpunkter, men det er synd å se av filmskaperne ikke makter å skape noe mer spennende og innovativt innenfor det stødige rammeverket. Regissør Michael Chaves satser i stedet alt på en irriterende velkjent jump scare-taktikk.
Filmen har noen scener som får man til å skvette til i kinosetet, men er jevnt over en svært middelmådig skrekkfilm der ingen tanker er tenkt for første gang. Denne historien er blitt fortalt hundre ganger før.
Anmeldelse: «Mary Queen of Scots» er et engasjerende drama med historisk sus
Hjemsøkes av ond ånd
La Llorona er navnet på en mørk ånd fra et mexicansk sagn som hjemsøker familier for å ta barna deres. Hennes nyeste mål er alenemoren Anna (Linda Cardellini), sønnen Chris (Roman Christou) og datteren Samantha (Jaynee-Lynne Kinchen) i Los Angeles i 1973.
Filmer om onde ånder som hjemsøker familier finnes det selvsagt dusinvis av, og som i alle de andre, søker de hjelp fra religiøst hold. I dette tilfellet presten Perez (Tony Amendola), som er bindeleddet til «The Conjuring»-universet.
Han spilte nemlig samme figur i avleggerfilmen «Annabelle» (2014). Imidlertid lar Perez en religiøs mann som har forlatt den katolske kirken ta seg av dette spesifikke problemet, nemlig healeren Rafael (Raymond Cruz).
Skrekk uten gru
Filmens innledning inneholder flere enkle og banale fortellergrep som ikke gir mye mening. Historien bryr seg heller ikke om å forklare åndens mystiske forflytning fra Mexico til USA.
Den forklarer ikke hvorfor Anna, som er ansatt i barnevernet, synes det er en god idé å ta med seg sine egne barn til et mordåsted midt på natten. Og så vil jeg gjerne ha en forklaring på hvordan et spesielt våpen som på et tidspunkt brukes mot La Llorona egentlig er skaffet til veie.
Filmens skildring av selve ånden har noen øyeblikk som innbyr til gys, men man undrer over åndens ineffektivitet. Hun kunne ha fullført sitt prosjekt i filmens første akt, men har en besynderlig dårlig gjennomføringsevne.
La Llorona dukker nemlig opp for å rope bø med jevne mellomrom, uten å få til noe mer. Til å være en ånd som skal ha spredd skrekk og gru i 300 år, er hun forholdsvis dårlig til å være ond. Dette er skrekk uten gru.
Anmeldelse: Dramatikken er dessverre ikke overveldende høy i «Red Joan»
Unødvendig sjangerøvelse
Regissør Michael Chaves debuterer med denne filmen, og gjør for så vidt en kompetent jobb med å etablere figurer og miljø, mens klipper Peter Gvozdas sørger for at historien flyter greit fremover. Fotograf Michael Burgess og produksjonsdesigner Melanie Jones har gjenskapt en tidsepoke med varme bilder og troverdige omgivelser.
Mange bak kamera har gjort en god jobb, og – igjen – rammeverket er i orden. Det er først og fremst manuset av Mikki Daughtry og Tobias Iaconis som sliter med å engasjere. Man har sett lignende figurer i samme type situasjoner så uendelig mange ganger før, at «The Curse of La Llorona» fremstår som en unødvendig sjangerøvelse, med mindre man ikke er så dreven i skrekkfilm.
Og her er vi kanskje ved forklaringen på at filmene fra The Conjuring-universet er populære på kino. Det kommer stadig nye publikummere som ikke har sett klassikere som «Eksorsisten», «Carrie», «The Amityville Horror», «The Evil Dead» og «Poltergeist», sjangerdefinerende filmer som brakte noe nytt til bords.
«The Curse of La Llorona» fyller et behov for kinoskrekk, men jeg skulle ønske produsent Wan hadde sørget for en friskere tilnærming til en sjanger der klisjeer og troper fort kan fremstå slitne og uinspirerte.
